Saliha Sultan

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Saliha Sultan
Født1680Rediger på Wikidata
Istanbul
Død21. sep. 1739Rediger på Wikidata
Istanbul
Embete
Partner(e)Mustafa II
BarnMahmud I
NasjonalitetDet osmanske rike
GravlagtNew Mosque

Saliha Sultan, opprinnelig Aleksandra (født i 1680 i Konstantinopel, død 1739 samme sted) var validesultan i Det osmanske rike under sin sønn sultan Mahmud I fra 1730 til 1739.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Hun var født om Aleksandra i en gresk familie i Konstantinopel. Hun kom tll Det keiserlige osmanske harem som slavekonkubine til sultan Mustafa II i 1695, og konverterte som seden var til islam og fikk et persisk navn, Saliha.

Da Mustafa døde og ble etterfulgt av sin bror i 1703, ble hun ført til et palass for pensjonerte konkubiner. Hun hadde bygd opp et verdifullt kontaktnett i det keiserlige harem, og hun fremmet sin sønns utsikter med hjelp av haremets storevnukk.

Validesultan[rediger | rediger kilde]

I 1730 besteg hennes sønn tronen, og hun fikk tittelen validesultan og fikk rang foran alle andre kvinner ved hoffet.

Mahmod I praktiske metoden å hele tiden utskifte sine storvesirer for å unnvike at noen av dem fikk bygget opp for meget makt, og hans mor, hvis råd han respekterte, skal ha tatt imot bestikkelse i bytte mot å råde ham etter bestilling ved hans utnevelser.[1]

Likesom andre validsultaner viet hun seg til byggeprosjekter og filantropisk virke.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Wielemaker, Alexander Frans (2015). The Taksim water network, 1730-33. Political consolidation, dynastic legitimization, and social networks. 
  • Uluçay, Mustafa Çağatay (2011). Padişahların kadınları ve kızları. Ankara, Ötüken. 
  • Sakaoğlu, Necdet (2008). Bu mülkün kadın sultanları: Vâlide sultanlar, hâtunlar, hasekiler, kadınefendiler, sultanefendiler. Oğlak Yayıncılık. ISBN 978-9-753-29623-6. 

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Fanny Davis (1986). The Ottoman Lady: A Social History from 1718 to 1918. Greenwood Publishing Group. p. 174. ISBN 978-0-313-24811-5.