Resiliens

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Resiliens er et psykologisk begrep om evnen til å håndtere stress og katastrofer, og at et barn viser seg motstandsdyktig overfor psykiske problemer. Mennesker som har god resiliens klarer å håndtere kriser og påkjenningar på en positiv måte. Resiliens er den norske oversettingen av det engelske begrepet «resilience».

Resiliens benyttes også om motstandsdyktighet i økologisk sammenheng.

Resiliens og barn[rediger | rediger kilde]

En definisjon for begrepet er god psykososial tilpasning hos barn som opplever risiko. En risiko i et barns oppvekstforhold kan være stress, belastning og disharmoniske familieforhold. Tidligere forskning på dette fenomenet har ofte dreid seg om barn som vokser opp med foreldre med psykopatologiskie tilstander. I disse tilfellene kan risiko dekke alle tre punktene. Barn som til tross for risikoen, viser motstandsdyktighet og god tilpasning i samfunnet sier å utvise resiliens. I norsk litteratur brukes ofte resiliens, resilient og resilienthet om hverandre. De to foregående viser til personlighetstrekk, mens kun den første handler om et samspill mellom barnets personlighet og dens miljø. For forskning har det vært viktig å understreke at resiliens ikke oppstår i et vakuum, men er en kombinasjon mellom barnet og omgivelsene. Det er også viktig å understreke at både resiliens og risiko er relativt, og kan variere fra barn til barn. Den nøyaktige mekanismen bak er enda ikke kjent, men det tenkes at det må være en kombinasjon av flere forhold. Begrepet løvetann-barn er ofte blitt brukt om de som viser resiliens, men denne betegnelsen er misvisende da det hovedsakelig relaterer kun til forhold i barnet selv, uten å ta høyde for miljøet barnet lever i.

Resiliens og forskning[rediger | rediger kilde]

Resiliens er et relativt nytt begrep innenfor psykologien. Først i etterkrigstiden ble det satt fokus på de som klarte seg bra tross risiko. Tidligere hadde det hovedsakelig vært fokusert på det andre aspektet, de som det ikke gikk bra med. Som forskningsmetode har det ofte blitt brukt studie av samme individer over tid, gjerne år. På denne måten har det vært mulig å kartlegge utviklingen til de som utviser resiliens for å prøve å kartlegge hvilke faktorer som avgjør at noen utvikler resiliens i en risikosituasjon, mens andre ikke gjør det. I sin studie fant Rutter blant annet ut at små mengder stress vil styrke individet og gjøre det mer motstandsdyktig i situasjoner med økt risiko. På samme måte som imunsystemet styrkes ved små mengder bakterier. Her understrekes det også at resiliens ikke må vurderes ut fra hvordan populasjonen fungerer som en helhet, men heller hvordan de som har opplevd samme risikofaktor fungerer i populasjonen. Grasso fant i sin studie med collagestudenter som utviklet posttraumatisk stresslidelse (PTSD) etter traumatiske situasjoner, hadde lavere selvtillit, mindre sosial støtte og var mindre optimistisk enn de som ikke utviklet det under samme omstendigheter. I samme studien fant de også at studentene brukte forskjellig mekanisme for å håndtere situasjoner som opplevdes som stressende. Alle disse faktoren er blitt assosiert med resiliens, og spørsmålet om hvorfor noen utvikler det, mens andre ikke gjør det kan delvis besvares med de forskjellige mekanismene som brukes for å håndtere situasjoner, sosiale nettverk og barnets egne oppfatting av risikosituasjonen. Til nå er det ikke funnet biologiske faktorer som kan føre til resiliens.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Anne Inger Helmen Borge (2010). Resiliens. Oslo: Gyldendal.
  • Rutter (2012). Resilience as a dynamic concept.
  • Grasso (2011). Seeing the silver lining: potential benefits of trauma exposure in college students.