Requiem Canticles (Stravinskij)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Requiem Canticles av Igor Stravinskij ble skrevet i 1965/66, og ble uroppført av New York Concert Symphony Orchestra, Itacha College Choir, under ledelse av Robert Craft, ved Princeton University, oktober 1966. Verket er for kontraalt og bass-solister, kor og orkester.

Innledning[rediger | rediger kilde]

Som mange av Stravinskijs sene verker er dette kort. Han benytter mange av de tradisjonelle requiem-leddene, men i de fleste satsene er det bare en setning fra hvert av leddene i requiem-messen som er med. I følge han selv var det tenkt som hans eget requiem.

Stravinskij sa selv om verket:

"Den opprinnelige tittelen var Sinfonia da Requiem. Men underveis kom jeg til at jeg hadde for mange verktitler som jeg delte med Benjamin Britten. Likevel, den endelige tittelen indikerer at jeg har noen forbindelser til Brittens Sinfonia da Requiem, og også til hans mange Canticles"

Form[rediger | rediger kilde]

Selve formen er symmetrisk: det er seks vokale satser som er delt på midtpunktet med et instrumentalt mellomspill (interlude), og omsluttet av instrumentale satser i hver ende (preludium og postludium) Satsene er i seg selv korte, som alle har svært klare og distinkte uttrykk. Som helhet bærer verket preg av å ha et rikt uttrykksregister.

Tonalitet[rediger | rediger kilde]

Verket bygger på to separate tolvtonerekker, og antakelig var rekke nr. 2 unnfanget først. Den benyttes i første sats, og antakelig har rekke 1 blitt utviklet underveis i komposisjonsarbeidet. Dette framgår av Stravinskijs arbeidspapirer. Selv om verket er fra Stravinskijs serielle periode, er det meget spesielt i så måte, han viser hele tiden evne til å forene serielle prinsipper med tonale elementer. Man får hele tiden en følelse av at det trekker mot tonale sentra. Dette er særegent for Stravinskijsom i utgangspunktet ikke hadde noe særlig forhold til tolvtonemusikk. Hans måte å behandle tolvtonerekkene på minner mer om Weberns enn Schönbergs teknikk.

Instrumentasjon[rediger | rediger kilde]

Instrumentasjonen bærer preg av komponisten. Orkesteret ikke "standard", men lite (som i en del andre av hans sene verk), med få treblåsere, (men 4 fløyter!), noe slagverk, harpe, piano og celesta samt strykere. Det hele er veldig økonomisk orkestrert og dette verket har mer enn noe annet av komponisten en klanglig orientert orkestrering. Dette ser man bl.a. også i valget av kontraalt som solist, som ikke er spesielt vanlig.

Satsene[rediger | rediger kilde]

Nedenfor presenteres de ulike satsenes tekst, samt en kortere kommentar for hver av satsene.

Prelude[rediger | rediger kilde]

Karakteristisk er repeterte sekstendelstoner spilt marcato. Dette blir et slags akkompagnerende ostinat med som gir en veldig følelse av framdrift, sammen med strykersoli: Først en solofiolin, så to, deretter to solofioliner og solobratsj, og til slutt er alle strykergruppene representert

Exaudi[rediger | rediger kilde]

Exaudi orationem meam, ad te omnis caro veniet.

Selve temaet presenteres i harpestemmen. Så presenteres satstittelen exaudi i sopran, alt og tenor a capella. Temaet behandles videre i orkesteret etterfulgt av fire takters utsettelse av den etterfølgende teksten, og deretter seks takter for SATB med resten av setningen Stravinskij benyttet i denne satsen.

Dies Irae[rediger | rediger kilde]

Dies irae, dies illa,
Solvet saeclum in favilla
Teste David cum sibylla.

Quantos tremor est futurus,
Quando Judex est venturus,
Cuncta stricte discussurus!

En utbrytende oppadgående gest åpner og er en effektiv forløper til det etterfølgende korutropet Dies irae (vredens dag). Det er verdt å legge merke til de tonale implikasjonene som ligger i kvinten aiss-eiss. Hele satsen kan sammenlignes med den dramatiske utsettingen som finnes i Giuseppe Verdis Requiem (Verdi) i tilsvarende sats.

Tuba Mirum[rediger | rediger kilde]

Tuba mirum spargens sonum
per sepulchra regionum
coget omnes antethronum

I Tuba Mirum (hør trompeten) hører vi en nesten programmatisk dramaturgi i Stravinskijs tolkning av teksten, noe som er ham svært ulikt.

Interlude[rediger | rediger kilde]

Åpningen kan minne om Dies irae når det gjelder det tonale, igjen impliserer Stravinskij på en måte tonale sentra, med de ulike kvintforbindelsene i akkordene i de homofone satsene. I satsen er det flere episoder for små blåsergrupper, i sær er det verdt å legge merke til en forlenget episode for fløytekvartett.

Rex tremendae[rediger | rediger kilde]

Rex tremendae majestatis,
Qui salandos salvas gratis,
Salva me, fons pietatis.

Satsen starter med et massivt firestemt korparti der korinnsatsene er springer ut fra de aksentuerte tonene i trombone og trompet. Etter hvert blir korpartiene løsere og mer varierte, og noen utvikler seg litt forunderlig. Særlig tenorpartiet i taktene 210-213 har veldig store sprang og følger et helt annet rytmisk mønster enn de øvrige stemmene.

Lacrimosa[rediger | rediger kilde]

Lacrimosa dies illa,
Qua resurget ex favilla,
Judicandus homo reus,
Huic ergo parce Deus:

Pie Jesu Domine,
Dona eis requiem. Amen.

Denne satsen er for kontraalt-solist. Dette er kanskje den mest bevegende satsen i verket, og både teksten og musikken gir inntrykk av nærmest å være en klagesang.

Libera me[rediger | rediger kilde]

Libera me, Domine, de morte aeterna, in die illa tremenda:
Quando coeli movendi sunt terra:
Dum veneris judicare saeculum per ignem.
Tremens factus sum ergo, et timeo, dum discussio venerit,
atque ventura ira
Quando coeli movendi sunt et terra.
Dies illa, dieas irae, calamitatis et miseriae,
dies magna et amara valde
Libera me

Satsen er for vokalkvartett, kor og orkester. I satsen benyttes talekor simultant med sunget firstemmig sats (i vokalkvartetten), et veldig spesielt virkemiddel.

Postlude[rediger | rediger kilde]

Avslutningen er noe helt for seg selv, den representerer ikke noe som er gjennomgående fra resten av verket. Den har på alle måter noe annet ved seg, og symboliserer kanskje den nye Stravinskij, dit han ville fortsatt hvis han skulle fortsette.