Realkonjunkturteori
Realkonjunkturteori (ofte forkortet til RBC) er en teori som prøver å forklare konjunkturer ut fra endringer i realøkonomiske forhold, for eksempel teknologiske framskritt. I en realkonjunkturmodell av økonomien antas det at alle markeder klarerer til enhver tid. Konjunktursvingninger er dermed økonomiens optimale respons på skiftende realøkonomiske forhold. Dette er i motsetning til andre modeller som AS-AD modeller, som forklarer konjunktursvingninger med feilaktige forventninger eller treghet i lønns- og pristilpassing.
Endringer i arbeidsmengden i løpet av en konjunktur er i følge realkonjunkturteori et resultat av at arbeidstagere velger å jobbe mer eller gå ut av arbeidsløshet når lønnen er uvanlig høy grunnet uvanlig høy produktivitet og velger å redusere deres tilbud av arbeidskraft når produktivitet og reallønn er lavt relativt til en langsiktige trenden.
Realkonjunkturteori har som fordel at den bruker det samme konseptuelle rammeverket som vekstteori, noe som dermed gjør at man kan bruke de samme faktorene for å forklare utviklingen i økonomien på kort og lang sikt.
Realkonjunkturmodeller inneholder kun reelle størrelser, og kan derfor ikke brukes til å studere nominelle størrelser som inflasjon.
Rene Realkonjunkturmodeller regnes ikke som troverdige forklaringer på konjunktursvingninger av de fleste økonomer i dag. Allikevel har realkonjunkturteori hatt betydelig innvirkning på økonomisk teori ved at mange av realkonjunkturteoriens metodologiske nyvinninger har blitt vanlig i andre konjunkturteorier. Større fokus på tilbudssiden av økonomien, mer bruk av mikroøkonomiske sammenhenger i modeller, og økt bruk av stokastiske modeller er eksempler realkonjunkturteoriens innflytelse.
[rediger] Kritikk av realkonjunkturteori
Realkonjunkturteori kritiseres hovedsakelig med at teknologiske sjokk alene vanskelig kan forklare store konjunktursvingninger.
Et av hovedproblemene med realkonjunkturteori er dets forklaring på arbeidsløshet. Fluktuasjoner i arbeidsmengden i økonomien forklares kun ved at arbeidstagere velger å jobbe mer eller mindre som resultat av svingninger i lønnen. Dermed eksisterer ikke ufrivillig arbeidsløshet i teorien, noe som er vanskelig å forene med historiske erfaringer som den store depresjonen.
I tillegg passer ideen om at fluktuasjoner i arbeidsmengden forklares med intertemporal substitusjon i arbeidstilbudet dårlig med empirisk forskning. For at realkonjunkturteori skal kunne forklare at arbeidsmengden øker i en høykonjunktur må reallønnen være sterkt medsyklisk, og lønnselastisiteten i arbeidsmarkedet må være høy. Imidlertid er reallønnen kun svakt medsyklisk, og svakt motsyklisk i noen land. Både empirisk forskning og arbeidsmarkedsteori indikerer at lønnselastisiteten er lav.
