Pillebrett

Pillebrett i tre. Rektangulært avskjæringsbrett i to deler i jern. Pillelinjal til å trille ut pillene.

Pillebrett ble brukt ved manuell fremstilling av piller i apotek. Legemidlet (pulverisert droge, kjemikalier etc) måtte først blandes ut i en masse som egnet seg til å trille piller. Ifølge den norske farmakopé fra 1939 er piller laget av «en plastisk masse, har kuleform og inneholder de foreskrevne legemidler i doserte mengder. Vekten av en pille bør ikke overstige 0,25 g. Granula er små piller som veier inntil 0,05 g». Som hjelpestoffer var det tillatt å bruke vann, spiritus, glycerin, glycerinsalve, sukker, arabisk gummi, agar, gjærpreparater, magnesia, kaolin, altearot, lakrisrot, lakrisekstrakt, ullfett, kakaosmør og flytende glukose. Det var en kunst å lage en velegnet pillemasse!

Å trille piller Pillebrettet er laget av tre med to løse jernplate inndelt i 25 – 50 halvkuleformede render. Det er forskjellig størrelse på oversiden og undersiden så den kan snus etter hvor store pillene skal bli. Den ene jernplaten ligger støtt på brettet og det må trilles ut en helt jevntykk «pølse» av pillemassen som passer nøyaktig i lengden på pillebrettet. Man bruker en trespatel til dette. Så brukes den andre jernplaten til å trille «pølsen» forsiktig med økende trykk til «pølsen» er gjennomskåret og pillene kommer trillende ut. De må gjerne avrundes og strøs med litt melis eller lycopodium. Til det brukes sirkulerende håndbevegelser med en rotundifikator som er en rund, flat dreiet treskive med fremspringende kant av omtrent pillens halve høyde.

Rotundifikatoren ble brukt ved fremstilling av piller for hånd. Når pillene var ferdig i grovform, ble de gjort fine og trillrunde i en lett puddermasse på et pillebrett ved å trille dem til med rotundifikatoren. Rotundifikatoren er sirkelrund med en liten kant.

Farmakopeens krav til piller Dersom det i piller skulle være med stoffer som sølvnitrat, kalomel, kaliumpermanganat og lignende stoffer som lett kan spaltes av organiske bindemidler, skulle en benytte en blanding av 3,5 g kaolin, 1,75 g tørret natriumsulfat og den vannmengde som var nødvendig til 100 piller. Ble det forskrevet balsamer, eteriske – eller fete oljer og lignende som bestanddeler av piller, kunne man som bindemiddel nytte den nødvendige mengde gult voks eller en blanding av gult voks og ullfett. Man måtte passe på at pillene ikke ble unødvendig store. Hvis det var påkrevet og ikke noe annet var forskrevet, ble pillene strødd med lycopodium (heksemel, sporer fra bregner) eller talkum. Til dette kunne man bruke en rotundifikator. (Lycopodium måtte ikke brukes i piller som skulle hjelpe mot hoste eller som inneholdt stoffer som spaltes av organiske stoffer). Overtrukne (obductae eller drasjerte) piller ble overtrukket med et tynt lag sukker, kakao, bladsølv eller tolubalsam oppløst i spiritus. Hvis det var forskrevet «pilulae obductae enterosolubile», ble de overtrukket med et stoff som beskyttet mot magesaftens syre så de ikke ble oppløst før de kom i tynntarmen. Piller måtte oppbevares i tette glass. Farmakopøen hadde krav til pillenes oppløsningshastighet og fremstillingsnøyaktighet.

Piller brukes ikke mer, de ble avløst av gelatinkapsler og tabletter. Litt. Den norske farmakopø Oslo 1939; 314. Pharmacopoea nordica addendum. 1975; 768.II Jermstad A og Schou A. Lærebog i teknisk farmaci. København 1951; 549.