Ormtunge

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Denne artikkelen omhandler et språk i bøkene om Harry Potter, for figuren Gríma Ormtunge i Ringenes Herre, se: Gríma Ormtunge

Ormtunge er en egenskap enkelte figurer i J.K. Rowlings bokserie om Harry Potter har. Det innebærer at man kan snakke med slanger på deres eget språk. De som har dette talentet er kjent som ormmunner. Ormtunge har et vemmelig rykte: Med det betydelige unntaket av Harry Potter, er det en egenskap kun mørke magikere innehar.

De eneste ormmunnene man kjenner til er Harry Potter, Salazar Smygard og hans etterkommere, familien Mørch (Dredolo (Voldemorts bestefar), Morfus (Voldemorts onkel), Miseria (Voldemorts mor) og Voldemort selv).

Harry Potter oppdager ved en tilfeldighet at han er ormmunn, da han skal duellere mot Draco Malfang, og Malfang sender en slange mot ham. Harry prater med slangen, isteden for å bruke magi mot den, og dette skremmer samtlige av de andre elevene i rommet, siden ormtunge er kjent som en såpass mørk magisk egenskap. Harry hadde brukt denne egenskapen en gang tidligere, uten å vite hva det betydde, da han besøkte en zoologisk hage sammen med Dumlingene. Han spurte en slange hvor den var vokst opp, og endte opp med å sette den fri, selv om han ikke hadde det som hensikt.

Harry får god bruk for sin egenskap som ormmunn da han skal finne Mysteriekammeret i den andre boken. Salazar Smygard, som i sin tid laget kammeret, forseglet det med flere låser man måtte være ormmunn for å åpne. Harry greier å prate ormtunge ved å fokusere på en slange, og så bare prate helt vanlig. Helt fram til Ronny og Hermine fortalte ham det, trodde han at han pratet helt vanlig, og at alle skjønte ham.

I en av bøkene slår Humlesnurr fast at Voldemort overførte noen av sine egne egenskaper til Harry den gangen Avada Kadavra forbannelsen slo feil. Derfor ble Harry en ormmunn.