Ninon de l'Enclos

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Ninon de l'Enclos

Ninon de l'Enclos (født 10. november 1620, død 17. oktober 1705) var en fransk forfatter, kunstmesen og kurtisane. Hun var født Anne de Lenclos i Paris, og hun ble kalt «Ninon" av sin far da hun var barn. I 1632 ble faren forvist fra Frankrike etter en duell, og da moren hennes døde ti år senere, gikk den ugifte Ninon i kloster, hvor hun var i rundt ett år. Basert på hvordan hun levde resten av livet, er valget av et nonnekloster overraskende, men det var egentlig bare en del av den klare idé som drev hennes handlinger og hun var fast bestemt på å forbli ugift, uavhengig og å nyte gledene livet kunne by henne.

Kurtisane og forfatter[rediger | rediger kilde]

Tilbake i Paris, ble hun en populær figur i salongene, og hennes egen salong ble et senter for diskusjon og litterær kunst. Da hun var i begynnelsen av tredveårene var hun ansvarlig for å oppmuntre den unge Molière, og da hun døde testamenterte hun penger til sønnen til regnskapsføreren sin, en ni år gammel gutt som het François Marie Arouet, han skulle senere bli bedre kjent som Voltaire, slik at han kunne kjøpe bøker.

Det var i denne perioden at hennes liv som kurtisane begynte. Ninon hadde en rekke kjente og rike elskere, inkludert kongens fetter Ludvig II av Bourbon, Gaspard de Coligny og François, markien av La Rochefoucauld. Denne formen for levemåte (ikke så akseptert i de dager som det ville bli noen år senere) og hennes meninger om religion førte henne opp i problemer, og hun ble fengslet og satt i Madelonnettes kloster i 1656 etter befaling av Anna av Østerrike, dronning av Frankrike og regent for sin sønn Ludvig XIV. Ikke lenge etter fikk hun besøk av Christina, tidligere dronning av Sverige. Imponert skrev Christina til Kardinal Mazarin på Ninon vegne og sørget for å få henne løslatt.

Hennes sterke ønske om å leve et godt liv uten religion ga hun blant annet uttrykk for i La coquette vengée fra 1659. Hun var også kjent for sitt vidd, blant hennes mange ord og uttrykk er «Det trengs mye mer intelligens for å elske enn for å kommandere armeer».

På slutten av 1660-tallet trakk hun seg tilbake fra kurtisanelivet og konsentrerte seg mer om sine litterære interesser. Hun levde til hun var over åtti år gammel og døde som en svært rik kvinne.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Lucy Norton, Saint-Simon at Versailles, 1958 p. 100f.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]