Nevralterapi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Nevralterapi er en omstridt behandlingsform uten vitenskapelig dokumentert effekt.

Ifølge forkjemperne gir terapiformen derimot gode behandlingsresultater ved de fleste former for akutte og kroniske smertetilstander som hodepine, migrene, nakkemyalgier, trigeminusnevralgi, frozen shoulder, helvetesild, lumbago og isjias, bekkenløsning og CRPS (Morbus Sudeck). Andre indikasjonsområder for nevralterapi er alle former for vegetative regulasjonsforstyrrelser, ØNH-sykdommer inklusive tinnitus, visse øyensykdommer, arytmier og sirkulasjonsforstyrrelser, revmatiske og ortopediske sykdommer, hormonforstyrrelser, andrologiske og gynekologiske sykdommer, bekkenløsning, langvarige fordøyelsesplager, visse infeksjoner og hudsykdommer, astma og andre sykdommer i luftveiene, betennelsestilstander, idrettskader og medisinsk arrbehandling etter ulykker og operasjoner.

Nevralterapi praktiseres i over 30 land på verdensbasis. Den er mest utbredt i Tyskland, Sveits og Østerrike der over 30.000 leger og tannleger utfører ulike former for nevralterapeutisk behandling. Spesielt fra 1990 og fremover har flere universiteter i Europa og USA utført grunnleggende forskningsarbeid på den medisinske virkningen av lokalanestetika og nevralterapi. Det finnes et standardisert utdanningsprogram som undervises på flere universiteter. I Sveits er nevralterapien ved folkeavstemmning godkjent i det offentlige helseprogrammet, og behandlingen refunderes av det sveitsiske trygdevesenet.


Definisjon av nevralterapi

Behandlingsform som bruker lokalanestetika med diagnostisk og terapeutisk formål. I nevralterapien brukes i hovedsak de korttidsvirkende lokalanestetika som Procain og Lidocain. Den terapeutiske effekten ses i stor grad i målrettet applikasjon i perifere eller sentrale nervestrukturer. Det bidrar til å normalisere den autonome nervemembranfunksjonen i injeksjonsområdet med påfølgende reharmonisering av forstyrrede autonome nervekretser.


Historisk bakgrunn

Nevralterapiens historie er nært knyttet til utviklingen av lokalbedøvelse. På slutten av 1800-tallet var Sigmund Freud [Freud] dosent i nevropatologi på universitetet Wien. Inspirert av Freuds erfaringer utviklet den østerrikske øyenlegen C. Koller kokainløsninger for bruk til lokalbedøvelse, første gang beskrevet i 1884. Kort tid etter begynte Halstead og Hall i USA å blokkere nervepelxus og hjernenerver med lokalbedøvende kokainløsninger. I 1892 introduserte den tyske kirurgen Carl Ludwig Schleich infiltrasjonsanestesien. Han oppdaget også at flere typer revmatiske besvær forsvant permanent eller ble betydelig redusert etter infiltrasjoner med kokainløsninger.

Den første legen som tok i bruk lokalanestetika i terapeutisk hensikt var amerikaneren J.L. Corning. Allerede i 1885 tok han i bruk periduralanestesien i behandlingen av trigeminusnevralgi og andre smertetilstander (Pain And Its Neuropathologic Diagnostic And Neurotherapeutic Relations, Corning 1894). ØNH-legen G. Spiess observerte at gjennom bruk av lokalanestetika i etterbehandling av operative inngrep ble helbredelsesprosessen i betydelig grad forkortet (Die Heilwikung der Anaesthetika, Spiess 1902).

Det første moderne lokalbedøvelsesmiddelet ble syntetisert av den tyske kjemikeren A. Einhorn i 1905. Det ble kalt Novocain (det nye kainet) og fikk senere også betegnelsen Procain. Et lokalbedøvelsesmiddel som hverken har den hallusinogene eller vanedannende effekten som kokainløsninger har.


Utviklingen av nevralterapien

Med utbredelsen av kokainløsninger og senere Procain (Novocain) var det mange leger som oppdaget at smertelindringseffekten varte mye lenger enn selve bedøvelsen. De tyske brødrene Walter og Ferdinand Huneke var begge allmennleger. De hadde i lang tid behandlet sin søster som led av hyppig og kraftige migreneanfall uten hell. Ved forbytting av to medikamenter ga Ferdinand Huneke sin søster en intravenøs injeksjon med Procain som viste seg å gi hans søster øyeblikkelig og total smertelindring. Dette ble startskuddet til en omfattende erfaringsinnsamlig i bruken av Procain med terapeutisk hensikt.

Fra 1925 til 1953 utviklet brødrene Huneke nevralterapien til det den omfatter i dag:

1) Lokal terapi (locus dolendi)

Injeksjon i smertefulle strukturer: hud, myofaciale triggerpunkter, senefester osv.

2) Segment terapi

Hudkvadler via Head-sonene (kutivizeral refleks), injeksjon til leddkapsler, nerver, autonome ganglier osv. Dette fordi huden, bevegelsesapparatet og de tilhørende indre organer er nevralt polysegmentalt og refleksorisk forbundet (dermatomt, sklerotomt, vicerotomt etc) via sympatiske nervebaner.

3) Behandling av forstyrrede felt

Et forstyrret felt (tysk: störfeld, engelsk: interference field, spansk: campo de interferencia) kan være et hvilket som helst område på kroppen som er kronisk skadet på grunn av traume, betennelse eller infeksjon. Et forstyrret felt kan være smertefullt eller irriterende på ulike vis, men sender ofte (nozizeptive) stimuli under smertegrensen og kan dermed på et ubevisst plan påvirke sympatiske reguleringsmekanismer i nervesystemet. Den samlede erfaring fra nevralterapeutisk behandling indikerer at forstyrrede felt kan være årsak til omtrent 30 % av alle såkalte terapiresistente sykdommer og plager. Eksempler: Arrdannelser etter traumer eller operasjoner, betennelser i tenner og kjeve, tilbakevendene infeksjoner i ulike organer, frakturer osv.


Når en Procain-injeksjon i et slikt forstyrret felt utløser umiddelbar symptomfrihet som varer minst 20 timer etter at den lokalbedøvende virkningen har opphørt, er det snakk et “sekundfenomen” slik det er beskrevet av brødrene Huneke ( Huneke, F, ; Das Sekundenfenomen, 3. Auflage Karl F. Haug Verlag, Heidelberg 1970). Når dette fenomenet er reproduserbart, og det symtomfrie intervallet økes for hver behandling, vet man at man har påvist et forstyrret felt. Når det forstyrrede feltet er eneste årsak til symptomene eller sykdommen er helbredelse mulig.

Til historien hører med at den franske kirurgen Rene Lerische allerede i 1922 gjorde obsevasjoner som minner om “sekundfenomenet” brødrene Huneke har fått æren av å oppdage og beskrive. Han hadde også opplevelser av det han kalte “øyeblikkseffekten” (effekt dans un clin d`oeil) som kunne inntreffe umiddelbart etter infiltrasjoner med Procain i gamle operasjonsarr.

I sammenfatning kan man si at indikasjonene for nevralterapi er akutte og kroniske smertetilstander med:


1) Funksjonsforstyrrelser uten patologiske funn

2) Funksjonsforstyrrelser med patologiske funn

3) Patologiske forandringer med restfunksjon


Valg av lokalanestetikum

I nevralterapi brukes hovedsakelig Procain og Lidocain. Begge har forholdsvis kort halveringstid. Lokalanestetika med lengre virkningstid fører erfaringsmessig ikke til forbedring av den terapeutiske effekten. Procain er et lokalanestetikum av estertypen som brytes ned lokalt i vevet (ikke i leveren) av plasmacholinesterase til dietylaminetonol og paraaminobenzoesyre. Det anses derfor ikke å ha toksisk effekt ved normal bruk. Procain virker sympatikolytisk, antiflogistisk, vasodilatatorisk, bakteriostatisk, antihistaminsk, antiarrytmisk, spasmolytisk, bronkospasmolytisk.


Teoretisk grunnlag for virkningsmekanismene i nevralterapien

1) Det autonome nervesystemet Det autonome nervesystemet er en funksjonell enhet som består av sympatikus og parasympatikus. Ved stress og behov for kraftanstrengelser (fight-flight) øker sympatikustonusen, mens den parasympatiske delen av nervesystemet hjelper kroppen med å falle til ro og bidrar til søvnens regenererende virkninger. Som enhet opprettholder det autonome nervesystemet balansen i organismen mellom aktivitet og hvile. Sympatiske nervegrener finnes i hele kroppen med sine fineste forgreninger helt ned på cellenivå.

2) Relasjonspatologi etter Ricker [Ricker] (1870-1948)

Relasjonspatologien ser utviklingen (etologien og patagonesen) til forskjellige sykdommer som forstyrrelser i den perivaskulære sympatikusfunksjonen.

Ricker viste eksperimentelt at det er mulig ved mekanisk, kjemisk og mikrobiell irritasjon av den perivasale sympatikus å oppnå sykdomsutvikling på cellenivå i form av hyperplasi og nekrose i tilhørende parenchymatøse vev.

3) Nevropatologi etter Speranski (1888-1961) Speranski var elev av Pavlov. Han viste eksperimentelt at nervesystemet har en overordnet kontroll av de humorale og biokjemiske reguleringsmekanismene, også hvis de biokjemiske svarene utløses sekundært.


Litteratur

J. Mermod et al. (2008): Patient satisfaction of primary care for muscoloskeletal diseases: A comparison between Neural Therapy and conventional medicine. Bern

G. Ricker (1924): Pathologie als Naturwissenschaft-Relationspathologie. Springer, Berlin

A. M. Speranski (1950): Grundlage einer Theorie der Medizin. Berlin

R. Leriche (1958): Die Chirurgie des Schmerzes. Barth, Leipzig

A. Pischinger (1969): Ueber das vegetative Grundsystem. Med. U. Reh.

H. Barop (1996): Lehrbuch und Atlas Neuraltherapie nach Huneke. Hippokrates, Stuttgart.

R. Melzack, PD Wall (1996): The challenge of pain. Penguin books, London.

L. Fischer (1995): Neuraltherapie nach Huneke. Neurophysiologie, Injektionstechniken und Therapievorschlaege. Hippokrates, Stuttgart.

S. Weinschenk (2010): Handbuch Neuraltherapie, Diagnostik und Therapie mit Lokalanaesthetika. Urban und Fischer, München


Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]