Hvor havet mot Helgelandskysten slår,
mot hundrede øyer og skjær,
den brede Vefsnfjord innover går
og stadig det lengre bær’
inntil den møter og tar i favn
– av Øyfjellets rygg i ly –
elven som bærer det samme navn: Der ligger vår lille by.
Du kan ikke øyne den langsveis fra,
den har ingen tårne og spir.
Den ligger som fedrene en gang den la,
men større den årlig blir
og brer seg med sine enkle hjem
fra elven ved Øyfjellets vegg
mot Dolstadåsens skogkledte brem
av bjerketrær, rogn og hegg.
Og mektige fjell står omkring den vakt.
Med solgull om snedekt tind
står Brurskankens kegle i kongelig prakt
og lokker de sportsglade sinn.
Og foran den – bred og hjemlig trygg,
der strekker seg Reinfjellets rad,
mens Tovens solide, blånende rygg
mot nordvinden luner vår stad.
Hvor Skjerva seg svinger langs åsens brem
og haster til fjorden ned
står Dolstad kirke blant bjerker frem.
Dit vandret i søndagsfred
fedrene gjennem tohundred’ år.
Der døptes vi selv en gang,
og blant våre kjæreste minner står
dens malmfulle klokkeklang.
Og Øyfjellet blir oss bestandig kjært.
Det hilste oss hver en gang
vi ute på langferd hadde vært,
med bekkenes velkomstsang.
Må alltid under dets høye rand
vårt Mosjøen ligge i fred!
Og signe Vårherre hver kvinne og mann
som der fikk sitt virkested!
Mosjøsangens forfatter var Agathe Wibe,[1] som også skrev Lavangerkantaten. Det finnes minst tre melodier til sangen: en av Johan Bech-Remnes, en av Arvid Tverå og en av Aage Grundstad.[2]
