Mikrofly

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Moderne mikrofly

Mikrofly (eller et mikrolett fly) er et bemannet motordrevet fly med ikke mer enn to seter og med maksimal tillatt startmasse som ikke overstiger 300 kg for enseter landfly og 450 kg for toseters landfly (472,5 kg hvis man benytter redningsskjerm). Som sjøfly, amfibiefly, eller fly med flottører tillates 50 kg mer på maks. startmasse. Flyet må ha en steilehastighet, Vs, eller styrbar hastighet, VSO, (motor(er) på tomgang) på mindre enn 65 km/t (35 knop). Mikrolette fly kan være utstyrt med fastmontert redningssystem (skrogmontert nødfallskjerm) dimensjonert for fartøyets maksimalvekt (oppgitt av produsenten).

Alle norske mikrofly har registrering som begynner med Y, det vil si hele serien fra LN-YAA til LN-YZZ.

I Norge er det tre kategorier mikrofly.

  • Vektskift, også kalt trike eller motoriserte hangglidere. De styres med en styrebøyle ved å forskyve tyngdepunktet under vingen, på samme måte som man styrer en hangglider.
  • Rorkontroll, også kalt 3-akse, som styres med stikke og pedaler akkurat som i et vanlig fly.
  • Gyrokopter, også kjent som Autogyro.

All flyging med mikrolette fly skal foregå under visuelle flygeregler (VFR. Det vil si i dagslys, og under skydekket. VFR-flyging over skyer («on top») er ikke tillatt med mikrofly.

Zenair CH 601
2001 model Jabiru SP-470

I Norge er denne luftsportsaktiviteten underlagt Norges Luftsportforbund (NLF), under "Mikroflyseksjonen". Mikroflyging er en sterkt voksende luftsport, og er spesielt attraktiv for blivende hobbypiloter pga. lavere kostnader enn ordinære småfly. Det finnes 45 mikroflyklubber i Norge, med drøyt 220 luftdyktige mikrofly og tusen medlemmer.


Utdanning[rediger | rediger kilde]

For å bli mikroflyger i Norge kreves det at man har bestått en legesjekk, med tilsvarende krav som f eks seilflygere.

Det krevers bestått teorieksamen i følgende fag:

  • Lover og bestemmelser
  • Aerodynamikk
  • Meteorologi
  • Motor og propell
  • Instrumenter og utstyr
  • Teknisk oppbygging og vedlikehold
  • Sikkerhet og "Airmanship"
  • Navigasjon

Den praktiske flygingen gjøres ved at man flyr øvelser i et fastsatt program sammen med instruktør. Når dette programmet samt teorieksamen og legesjekk er bestått kan man fly alene etter godkjennelse av instruktør før hver flyging, såkalt soloflyging. Det tar vanligvis minimum 15 timer med trening før man kan fly solo. Etter solosjekk fortsetter man med selvstendig flyging samt trening på navigasjonsturer med instruktør og alene, og etter minimum 25 flytimer totalt kan man fly opp og få utstedt flygebevis. Med dette beviset kan man fly selvstendig, men uten passasjer.

Får å kunne fly med passasjer, må man ha totalt minimum 50 flytimer samt bestått en teoretisk og praktisk prøve.

For å kunne fly i kontrollert luftrom kreves det i tillegg at man tar flytelefonisertifikat, utstedt av Luftfartstilsynet.


Videreutdanning[rediger | rediger kilde]

Det er en rekke muligheter etter at man har fått flygebevis for mikrofly.

  • Utsjekk for flyging med sjøfly
  • Utsjekk for flyging med skiunderstell
  • Slep av seilfly
  • Instruktørutdanning
  • Videreutdanning til privatflysertfikat (PPL-A) eller videreutdanning til sertfikat for lette småfly (LAPL-

Aktivitetsnivå[rediger | rediger kilde]

Antall starter og antall flytimer pr år i Norge (tall fra Norges Luftsportsforbund):

År Starter Timer
2007 26055 9320
2008 30217 11338
2009 29871 10732
2010 37843 12317
2011 34797 11415
2012 33663 12872
2013 34848 12618

Risiko[rediger | rediger kilde]

I følge statistikk fra Norges Luftsportsforbund (NLF) er det i de siste 12 årene (2002–2013) fløyet omtrent 112 000 timer med mikrofly i Norge. I samme periode har det vært 6 dødsfall, fordelt på 3 ulykker, samt 1 fatal ulykke med 2 dødsfall i 2014.[trenger referanse]

År Fatale ulykker Omkommne
2005 1 2
2006 0 0
2007 0 0
2008 0 0
2009 0 0
2010 2 4
2011 0 0
2012 0 0
2013 0 0
2014 1 2


Dette gir en ulykkesrate på 71 dødsfall pr million fløyet time med mikrofly. Tilsvarende tall for store passasjerfly er 4 dødsfall pr million flydde timer, og for private småfly 22 dødsfall pr million flydde timer (kilde: planecrashinfo.com).

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]