Kronstadt-opprøret

Enheter fra Den røde armé under angrep på Kronstadtfestningen i mars 1921.

Kart fra 1888

Slagtsckipene Petropavlovsk og Segastopol i Kronstadts havn (1921)

Kronstadt-opprøret (russisk: Кронштадтское восстание; Kronsjtadtskoje vosstanije) var et opprør av matroser og soldater i Kronstadt ved Petrograd i begynnelsen av mars 1921. Opprøret ble slått ned av styrker som var lojale til bolsjevik-regimet.

Bakgrunn

Basen for den russiske marinens Østersjøflåte hadde siden tsartiden ligget i Kronstadt ved St. Petersburg/Petrograd. Matrosene der var blant de revolusjonære kjernetroppene under den russiske revolusjon og den bolsjevikiske maktovertagelse i 1917.

Matrosene og garnisonen i Kronstadt hadde sitt eget sovjet, sitt eget soldatråd. I løpet av borger- og intervensjonskrigen 1918-1920 hadde den opprinnelige rådsmakt i stor grad blitt uthult og avløst av partikommissærenes makt, mente Kronstadt-sovjetet.^{[trenger referanse]}

Etter at krigen var vunnet krevde opprørerne gjeninnføring av rådsdemokrati med sovjetmakt. De krevde videre blant annet legalisering av alle sosialistiske partier, slutt på tvangsrekvireringene på landsbygda og på det politiske politiet tsjekaens vilkårlige fremferd.

Bolsjevikregimet følge seg trolig sterkt truet av kravet som kom rett etter at arbeidere i Petrograd truet med generalstreik.

Historikeren Isaac Deutscher mener at stemningen i folket etter borgerkrigen var slik at mensjeviker og anarkister ville ha vunnet et fritt valg til sovjetene.^{[trenger referanse]} For å opprettholde sitt maktmonopol hadde bolsjeviklederne forbudt også de pro-sovjetiske mensjevikene under Julius Martov i 1920. Samtidig med Kronstadt-opprøret holdt kommunistpartiet kongress, og en sterk fraksjon i partiet, Arbeideropposisjonen, stilte om lag de samme krav som Martov hadde stilt: frie fagforeninger og kontroll med tsjekaen.

Da Kronstadt-opprøret kom med lignende politiske krav, fikk trolig lederne panikk.^{[trenger referanse]}

Krav

Opprøret startet den 26. februar da nyheten om en rekke streiker i Moskva og Petrograd som vendte seg mot sovjetstatens såkalte «krigskommunisme» nådde Kronstadt. Opprørte kulminerte 1. mars med et møte på Ankerplassen på flåtestasjonen. Omkring 15 000 arbeidere, soldater og matroser var møtt opp, noe som svarer til en tredjedel av Kotlin-øyas befolkning.^{[trenger referanse]} Til stede ved møtet var også Mikhail Kalinin og Østersjøflåtens politiske kommissær Kuzmin. Vasiljev, den bolsjevikiske formann for det lokale sovjet, ble valgt til møteleder.

Stikk imot alle protester fra Kalinin og enkelte andre av de tilstedeværende representanter for bolsjevik-regjeringen vedtok møtet en resolusjon på femten punkter. Utkast til resolusjonen var utarbeidet og fremført vesentligst av matrosen Stephan Maximoff Petritsjenko, en tidligere bolsjeviksympatisør. Hovedkravene var: «nyvalg til sovjetene» via almen fri «hemmelig avstemning og fri forutgående valgagitasjon», samt «tale- og pressefrihet for arbeidere og bønder, anarkister og venstreorienterte partier» og «forsamlingsfrihet, frihet for fagforeninger og bondesammenslutninger», frihet for «alle politiske fanger som tilhører sosialistiske partier, så vel som alle arbeidere og bønder, soldater og matroser som er blitt fengslet i forbindelse med arbeider- og bondebevegelser.»

I tillegg stilte man krav om at det skulle nedsettes «en kommisjon til gjennomgang av aktene i alle prosesser mot innsatte i fengsler eller konsentrasjonsleirer.» Resolusjonen rettet deretter et direkte angrep på bolsjevikenes maktmonopol med et krav om at «ingen enkeltpart må ha monopol på propaganda for sine ideer» eller «motta penger fra staten til dette formål.» Man krevde fjerning av bolsjevikpartiets «kommissærer» fra «alle troppeenheter» og i «fabrikker og verksteder» og at eventuell bruk av kommissærer i stedet skulle overlates til «arbeidernes skjønn». Endelig krevde man at «bøndene» skulle ha «full rett til å bestemme over all sin jord som de vil, og til å eie kveg, så lenge de selv kan passe det, det vil si ikke anvender lønnet arbeidskraft». Resolusjonen ble vedtatt med et overveldende flertall på et åpent møte på flåtestasjonen; imot stemte kun to av de tilstedeværende.

Gisler

Umiddelbart etter vedtaket av resolusjonen sperret opprørerne inne samtlige medlemmer av bolsjevikpartiet som gisler, og slo samtidig fast at det var rent oppspinn at deres desertering kunne få som konsekvens at sovjetregjeringen umiddelbart ville angripe byen.. Den tredje mars svarte regjeringsorganene igjen ved i en sending fra radio Rosta Moskow å utrope opprørene som «mytterister» og påstander om at opprøret var et «SR» (Sosialrevolusjonært/Kerenskij)-planlagt og -ledet kupp dirigert fra «Paris» med det formål «å omstyrte sovjetmakten», samt at den virkelige leder av opprøret var «en tsarisk general» som angivelig skulle befinne seg «i skjul bak opprørernes rygg».^{[trenger referanse]}

Kamphandlingene

Opprøret ble nedkjempet blodig. Den røde armé, som måtte kjempe på åpen is og i gatekamper mot en sterkt bevæpnet bastion, led store tap. Den røde armés offisielle tapstall var 527 omkomne og 3285 sårede.^{[trenger referanse]} Tapene på opprørenes side under selve kampene er usikre. Petritsjenko og en del opprørere unnslapp over isen til den nylig etablerte finske republikk.

Historikere har beregnet at mellom 1200 og 2168 ble henrettet av styrker fra tsjekaen og Den røde arme i dagene etter opprøret.^{[trenger referanse]} Et tilsvarende antall ble sendt i fengsel og leirer i dagene etter at opprørets var nedkjempet. De offisielle sovjetiske tall angav at omkring tusen opprørere ble drept og to tusen såret, samt at mellom 2300 og 6528 ble tatt til fange, og at det lyktes mellom seks og åtte tusen opprørere å unnslippe til Finland. Omkring 1050 til 1272 fanger ble senere løslatt og mellom 750 og 1486 fikk dommer på fem års straffearbeid.

Ettervirkninger

Etter at opprøret var stått ned med makt, forbød makthaverne Arbeideropposisjonen og alle organiserte fraksjoner i kommunistpartiet. Dette skulle gjøre det meget lettere for Josef Stalin til senere å ta all makt i parti og stat, og slik opprette sitt personlige diktatur.^{[trenger referanse]}

I den grad Kronstadt-opprørerne hadde en politisk tendens, var den anarkistisk, men mange av dem var eks-bolsjeviker.^{[trenger referanse]} Noen innblanding fra kontrarevolusjonære «hvitegardister», slik partipressen påstod, er ikke blitt påvist.^{[trenger referanse]}

Samtidig som det skjedde en politisk innstramming, en konsolidering av ettpartistaten, gjennomførte bolsjevikregimet under ledelse av Vladimir Lenin flere av de økonomiske krav som var blitt reist, i og med innføring av den blandingsøkonomiske politikken NEP. Denne førte til en gradvis økonomisk gjenreising i landet, og bedre leveforhold for mange bønder, småhandlere og arbeidere. Også NEP kan sees som et svar på den utfordring Kronstadt var et uttrykk for.^{[trenger referanse]}

Litteratur

Hva angår sovjetisk materiale utgitt frem til 1987, var den underkastet den sovjetiske sensurmyndigheters militærsensur (Glavlit).

• Oscar Anweiler: Rådsbevægelsen i Rusland 1905-1921 , Modtryk, 322 sider, ISBN 87-87458977
• Paul Avrich: Kronstadt 1921. University Press, Princeton 1970, ISBN 0-691-00868-X.
• Alexander Berkman: Die Kronstadt Rebellion. Verlag "der Syndikalist", Berlin 1923, (online; PDF; 2,4 MB)
• Niels Brunse og Nielsen, Hans-Jørgen: Oprøret I Kronstadt 1921: et dokumentarium, Bibliotek Rhodos, København 1973 Revolutionshistoriske Dokumenter, bind 2, 420 sider, ISBN 87-7496-3570
• Isaac Deutscher: Trotzki. Der bewaffnete Prophet. Bd. 3. Kohlhammer-Verlag, Stuttgart 1972.
• Orlando Figes: Die Tragödie eines Volkes. Die Russische Revolution 1891–1924. Berlin Verlag, Berlin 1998, ISBN 3-8270-0243-5.
• S. E. Gerbanowski: Der Sturm auf die Forts der Meuterer. Militärhistorisches Journal 1980, Ausgabe 3. (С. Е. Гербановский: Штурм мятежных фортов. «Военно-исторический журнал», № 3, 1980), ISSN 0321-0626.
• W. A. Gontscharow, A. I. Kokurin (utg.): Gardisten des Oktobers. Die Rolle der Balten bei der Errichtung und Stärkung des bolschewistischen Regimes. (Гвардейцы Октября. Роль коренных народов стран Балтии в установлении и укреплении большевистского строя). Indrik, Moskva 2009, ISBN 978-5-91674-014-1.
• Israel Getzler: Kronstadt, 1917-1921: The Fate of a Soviet Democracy, Cambridge University Press 2002, ISBN 0-521-89442-5
• Manfred Hildermeier: Geschichte der Sowjetunion 1917–1991. Entstehung und Niedergang des ersten sozialistischen Staates. Beck, München 1998, ISBN 3-406-43588-2.
• A. N. Jakowlew (utg.): Kronstadt 1921. Dokumente über die Ereignisse in Kronstadt im Frühjahr 1921. (А.Н. Яковлев (ред.): Кронштадт 1921. Документы о событиях в Кронштадте весной 1921 г.) MFD, Moskva 1997, ISBN 5-89511-002-9.
• Frits Kool u. a. (utg.): Arbeiter-Demokratie oder Parteidiktatur. Band 2: Kronstadt. Dtv, München 1972, ISBN 3-423-04115-3. (darin: alle Nummern der Mitteilungen des Provisorischen Revolutionskomitees der Matrosen, Rotarmisten und Arbeiter der Stadt Kronstadt)
• I. I. Kudrjawzew (utg.): Kronstädter Tragödie 1921: Dokumente (in zwei Bänden). (И. И. Кудрявцев (ред.): Кронштадтская трагедия 1921 года: документы (в 2-х тт.)) ROSSPEN, Moskva 1999, ISBN 5-8243-0049-6.
• A. S. Pukhov: Kronshtadtskii miatezh v 1921 g. Leningrad, OGIZ-Molodaia Gvardiia.
• S. N. Semanow: Die Liquidierung der antisowjetischen Kronstädter Revolte von 1921. (С. Н. Семанов: Ликвидация антисоветского Кронштадтского мятежа 1921 года) Moskva 1973.
• B. W. Sokolow: Michail Tuchatschewski: Leben und Tod des „Roten Marschalls“. (Б. В. Соколов: Михаил Тухачевский: жизнь и смерть «Красного маршала».) Rusitsch, Smolensk 1999, ISBN 5-88590-956-3. (online)
• Horst Stowasser: Der Aufstand der Kronstädter Matrosen. An-Archia, Wetzlar 1973.
• Lynne Thorndycraft, Lynne: The Kronstadt Uprising of 1921, Left Bank Books, 1975 and 2012.
• Volin: Die unbekannte Revolution. Die Buchmacherei, Berlin 2013, ISBN 978-3-00-043057-2.
• Volin: Der Aufstand von Kronstadt. Unrast-Verlag, Münster 1999, ISBN 3-89771-900-2.
• Kliment Woroschilow: Aus der Geschichte der Niederschlagung der Kronstädter Meuterei. (К. Е. Ворошилов. Из истории подавления кронштадтского мятежа), Militärhistorisches Journal, Ausgabe 3, 1961, S. 15–35.
• Militär Enzyklopädisches Wörterbuch. (Военный энциклопедический словарь) Militärverlag der UdSSR Moskau 1986.