Kontekstualiseringssignal
Kontekstualiseringssignaler er trekk av språklig karakter som frembringer kontekstuelle presupposisjoner, i forståelsen bakgrunnskunnskap (bakenforliggende premisser) som gjøres relevant i samtalen.[1]
Denne definisjonen har opphav i den amerikanske professoren John Gumperz[2], som mente at disse signalene vekker til live noen forventninger hos samtalepartnerne om hvilken kommunikativ aktivitet de er i. Signalene får den rollen at de aktiverer og henter den nødvendige bakgrunnskunnskapen fra hukommelsen vår, så vi kan dra våre slutninger på bakgrunn av konteksten.[3] Sagt enkelt blir da kontekstualiseringssignaler de språktrekkene i en samtale som signaliserer hvilken kontekst som er relevant for samtalen.
Det er viktig å merke seg at både verbale ytringer så vel som kroppsspråklige gester kan fungere som kontekstualiseringssignaler.
Samme signal, ulikt innhold[rediger | rediger kilde]
For å konkretisere begrepet, sammenligner Stephen Levinson kontekstualiseringssignaler med knuter på lommetørklær, som man knyter for å huske noe spesielt.[4] En dag kan en knute bety at man skal huske å handle melk, en annen dag kan en identisk knute være ment å skulle minne deg på å vaske gulvet.
Samme tegn blir dermed uttrykk for ulikt innhold, og saken er den samme for kontekstualiseringssignaler. En hånd i været med pekefingeren utstrukket signaliserer ikke det samme i klasserommet som om du står ute og peker på en fugl i et tre. Signalet inneholder derfor ikke i seg selv den bakgrunnen den er ment å mane frem, det blir det gjerne opp til sammenhengen den opptrer i å hjelpe oss med å tolke.
Eksempler på kontekstualiseringssignaler[rediger | rediger kilde]
Det kan være vanskelig å få tak på akkurat hva kontekstualiseringssignaler er. Her følger derfor noen eksempler som viser litt av spennet i hva som fungere som slike signaler.
- Et mye brukt eksempel er samtalen før og i overgangen til et forretningsmøte trer i kraft. I forkant av møtet snakker man uformelt om løst og fast med hverandre, før møtelederen kanskje kremter eller ber eksplisitt møtedeltagerne komme til ro. Kremtingen eller ytringen vil da fungere som kontekstualiseringssignal, fordi det gir et signal om hvilken kontekst man nå skal være i, og hvilken sammenheng man skal tolke den kommende dialogen ut fra. Innenfor språkvitenskapen snakker man her om at aktørene skifter ramme for interaksjonen.
- Om man henvender seg til andre med De eller du, kan være et kontekstualiseringssignal på graden av distansering/nærhet man ønsker for samtalen.[5]
- Andrew Wilson ved Lancaster University er en av de som har skrevet om kontekstualiseringssignaler, og viser med sin artikkel[3] at ikke alle signaler er så tilsiktede som det nevnte eksemplet med møtelederens kremt. Som alle andre ytringer, kan også kontekstualiseringssignaler misforstås, oppfattes annerledes enn de var ment, eller ikke ha vært tenkt som noe signal fra avsenderen i det hele tatt. Som oftest skyldes misforståelser mangel på delt bakgrunnskunnskap, men Wilson trekker i så måte frem et interessant, selvopplevd eksempel hvor det nettopp er den felles bakgrunnskunnskapen som (feilaktig) aktualiseres. Wilsons historie går i korte trekk ut på at han var på restaurant med en ny bekjent. Mens de ventet på maten, flyttet Wilson et askebeger fra sin side av bordet og mot henne, for å gjøre plass til den kommende tallerkenen. Dette førte til følgende respons hos kvinnen: «Nei, jeg har ikke med meg sigaretter». Antagelsen om at Wilson tilbød henne askebegeret, stammet fra en e-postutveksling dem imellom som blant annet omfattet røyking, mer spesifikt at selv om Wilson selv ikke røykte, var det greit for ham at hun gjorde det når de skulle møtes. Selv om Wilsons flytting av askebegeret var av rent pragmatisk art, fikk denne handlingen status som et kontekstualiseringssignal.
- Helga Kotthoff[6] sier det så enkelt som at latter er et signal på humor. Hun berører egentlig her det som innenfor semiotikken kalles indeksikalitet[7], og det kan diskuteres hvor fruktbart eksemplet er i forbindelse med kontekstualiseringssignaler.
- Srikant Sarangi[8] ved Cardiff University fører opp følgende punkter som språklige eksempler på kontekstualiseringssignaler:
- Prosodi
- Intonasjon, trykk, stemmeleie etc.
- Disse kan være signaler på om utsagn eksempelvis skal forstås ironisk
- Paralingvistiske tegn
- Tempo, pauser, nøling, overlapping
- Valg av kode
- Bytte av kode, eller samtalestil, kan være tegn på hvilken fase samtalen går inn i, som når møtelederen slutter å slå vitser, og begynner å tale formelt. Det blir ikke da nødvendig å si direkte at man er tilbake på dagsordenen, fordi språkbruken som kontekstualiseringssignal allerede har indikert det.
- Valg av leksikalske former og formelbaserte uttrykk
- Jamfør De kontra du
- Prosodi
Referanser og fotnoter[rediger | rediger kilde]
- ^ Gøril Thomassen (2005). Den flerbunnete treningssamtalen: En studie av samtaler mellom pasient og student fra sykepleier- og medisinerutdanning. Trondheim: NTNU. s. 39. ISBN 82-471-6993-2. [Doktoravhandling for graden Doctor Artium]
- ^ John Gumperz (1982). Discourse strategies. Cambridge: Cambridge University Press. s. 131.
- ^ a b Andrew Wilson (2004). «When contextualization cues mislead: misunderstanding, mutual knowledge, and non-verbal gestures» (PDF). California Linguistic Notes 29. Arkivert fra originalen (PDF) 16. september 2006. Besøkt 10. oktober 2006.
- ^ Stephen Levinson (1997). «Contextualising "contextualisation cues"». I S. Eerdmans, C. Prevignano og P. Thibault. Discussing Communication Analysis 1: John J. Gumperz. Lausanne: Beta Press. s. 27.
- ^ Ana C. Ostermann (2003). «Localizing power and solidarity: pronoun alternation at an allfemale police station and a feminist crisis intervention center in Brazil». Language in Society 32.
- ^ Helga Kotthoff (2000). «Gender and joking: on the complexities of women’s image politics in humorous narratives». Journal of Pragmatics 32.
- ^ Dette angår at enkelte fenomener peker på (eller er en indeks for) noe annet, slik at røyk indikerer ild, og spor i snøen er et tegn på at noen har gått der.
- ^ Srikant Sarangi (2006). Framing "context" in professional discourse studies. [Forelesning 17. oktober 2006, NTNU]