Knut Vardenær Brøten
| Knut Vardenær Brøten | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 3. juli 1893 Øvre Rendal | ||
| Død | 3. des. 1988 (95 år) Øvre Rendal | ||
| Beskjeftigelse | Bonde, skogsarbeider, lokalpolitiker | ||
| Embete |
| ||
Knut Vardenær Brøten (født 3. juli 1893 i Øvre Rendal, død 3. desember 1988 i Øvre Rendal) var en småbruker, skogsarbeider, tømmerkjører og lokalpolitiker for Arbeiderpartiet som var ordfører i Øvre Rendal 1935-1940, 1945-1947 og 1952-1963.[1][2]
Han beskrives i bygdeboka som «en markant skikkelse i Øvre Rendals nyere historie.»[3] Bygdas dyrlege Halvor Paus beskriver ham og den samtidige ordføreren Helge Berger i Ytre Rendal som «realpolitikere fra det røde fylke med tusen barske gjøremål. […] De hadde begge tredveåra bak seg med konflikt, nødsarbeid og streik. De var blottet for bløtaktighet og visste nok om dårlige kår, sild og graut.»[4] Han er også beskrevet som «noe egenrådig», og «en dyktig kommunemann med god innsikt, og en mann som aldri sparte seg selv når det gjaldt bygdens beste.»[5] Brøten nevnes som initiativtakeren til bureisinga i Unset-Brenna i Øvre Rendal i 1930–1950–årene.[6][7]
Han var første gang med i kommunestyret i 1917 som varamedlem,[8] og ble fast møtende medlem fra 1923.[5] Han var også var varaordfører 1923–25.[9] Brøten satt som ordfører fra 1935 fram til «2. januar 1941 da prost Haga ringte og sa at han tok over som ordfører.»[5] Brøten ble gjeninnsatt ved fredsslutningen i mai 1945 og gjenvalgt høsten 1945. Han gikk av som ordfører i august 1947 fordi han hadde blitt ansatt som formannskapssekretær. Hjalmar Trøen var ordfører ut 1947.[10]
Faren døde omtrent samtidig med at Knut ble født, og mora måtte sette ham bort i tjeneste som gjetergutt fra han var 6[6] eller 7[3] år gammel. 12 år gammel kunne han flytte til mora. Han kjøpte gården Dalen-Brøten (også nevnt som Dalen og Brøten) fra mora i 1907 og overlot den senere til sønnen Karenus.[3][11][12]
Brøten hadde også verv i Norsk Skog- og Landarbeiderforbund og Norsk Bonde- og Småbrukarlag.[13][14][15] Som ordfører hadde han flere verv og oppgaver i regionen. Han deltok i arbeidet med å etablere Tynset sjukehus,[16] og satt i representantskapet for Glomdalsmuseet.[17] I forbindelse med Schei-komiteens kommunereform motsatte Brøten og resten av Øvre Rendal kommunestyre seg en sammenslåing med Ytre Rendal,[18] og han meldte seg ut av Ap i protest mot kommunesammenslåinga.[5]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Knut Vardenær Brøten; Gravminner i Norge
- ^ Tidligere ordførere i Rendalen; rendalen.kommune.no
- ^ a b c Lintoft, Kari (1989). Øvre Rendal : gårdenes og slektenes historie. Bygdebokkomitéen. s. 231f. ISBN 8299194601.
- ^ Paus, Halvor (1983). Dyrlegen forteller. Oslo: Gyldendal. s. 36. ISBN 8205146713.
- ^ a b c d «Det må ikke skje noe mot folkets vilje [intervju]». Østlendingen 20. juni 1964. Elverum. 1964. s. 5.
- ^ a b «Vardenær Brøten 60 år». Hamar Arbeiderblad 3. juli 1953. Hamar. 1953. s. 5.
- ^ Rugsveen, Tormod (1997). Langs veier og stier i Rendalen. Sollia forlag. s. 20. ISBN 8290346387.
- ^ «70 år». Østlendingen 3. juli 1963. Elverum. 1963. s. 2.
- ^ «Valg i Øvre Rendal». Arbeidets Rett 13. desember 1922. Røros. 1922. s. 2.
- ^ «K. Vardenær Brøten trekker seg tilbake som ordfører i Øvre Rendal». Østlendingen 16. august 1947. Elverum. 1947. s. 3.
- ^ Bull, Jacob B. (1940). Øvre Rendalen, gårdenes og slektenes historie. Gyldendal. s. 68.
- ^ Norske gardsbruk : Hedmark fylke. 2. Oslo: Forlaget Norske gardsbruk. 1943. s. 1658.
- ^ Halberg, Paul Tage (1993). Den stolte sliter : skog- og landarbeiderne 1900 til 1990. Oslo: Fellesforbundet. s. 595. ISBN 8299302501.
- ^ Småbrukere i Hedmark gjennom tidene. Hedmark bonde- og småbrukarlag. 2000. s. 39. ISBN 8299544505.
- ^ Ødegård, Johan (1952). Gjennombrudd : skogsarbeidernes, jordbruksarbeidernes og gartneriarbeidernes organisasjon 1912-1952. Oslo: Norsk skog- og landarbeiderforbund. s. 366 m.fl.
- ^ Østigaard, Arne Dag (1994). Tynset sjukehus. Tynset: Sjukehuset. s. 46.
- ^ Skirbekk, Håvard (1961). Et halvt sekel : Glomdalsmuseet 1911-1961. museet. s. 75.
- ^ Paus, Halvor (1985). Dyrlege på landeveien. Oslo: Gyldendal. s. 36. ISBN 8205163936.