Kikokushijo
Kikokushijo (japansk: 帰国子女, kikoshijo og 海外子女, kaigaishijo) er japanske begrep for barna til japanske utflyttede som tar utdanningen sin delvis utenfor Japan. Det førstnevnte begrepet brukes for å referere til barn som har returnert til Japan, mens det sistnevnte brukes om barn som fremdeles er utenlands. På engelsk blir de vekselvis referert til som «sojourn children» eller «returnees».[1][2] Begrepet «third culture kids» har også blitt brukt, men ikke uten forbehold.[3] Omtrent 10 000 barn av japanske utenlandsboende (2002) returnerer til Japan hvert år, mens om lag 50 000 oppholder seg utenlands til enhver tid; dette antallet har forholdt seg relativt stabilt i 1990-årene etter rask vekst i 1970- og 80-årene.[4] 40 % av dem besøker skoler drevet av Japans Utdanningsdepartement mens de bor utenlands.[5]
Utdanningsdepartementet innså allerede i 1966 at Japans skolesystem møtte utfordringer i utdannelsen og reintegreringen av barn som hadde returnert fra utlandet.[6] Med idéen om nihonjinron (日本人論) i bakgrunnen – som la vekt på det japanske samfunns påståtte unikhet – begynte kikokushijo å bli karakterisert i 1970-årene som problembarn som trengte assistanse for å omstille seg til det japanske samfunn; man mente at de var for vestlige og individualistiske.[5][7][8] Ironisk nok kom mye av bildet av kikokushijo som «pedagogisk foreldreløse» som trengte «redning» fra foreldrene til barna selv. I løpet av 1980-årene kom imidlertid kikokushijo til å bli sett på som en ny elite heller enn et problem; deres språk- og kulturelle ferdigheter gav dem en status som verdifulle redskap for å sikre Japans internasjonalisering.[9] Over 300 universiteter tilbyr avslappede inngangskriterier for kikokushijo (1997), et system som har blitt kritisert for preferensiell behandling og omvendt diskriminering.[10] De blir ofte feilaktig ansett for å ha flytende kunnskaper i engelsk, til tross for at mange faktisk ikke har tilbrakt tid i engelskspråklige land.[11]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Fry 2007: 131
- ^ Kanno 2000: 1
- ^ Kano-Podolsky 2004: 76. Begrepet kikokushijo er bedre kjent både i Japan og i den engelske literaturen om dem. Oppmerksomhet i USA om third-culture kids og de problemene de støter på er mye lavere enn tilsvarende oppmerksomhet om kikokushijo i Japan.
- ^ Kano-Podolsky 2004: 71, 74
- ^ a b Iwabuchi 1994
- ^ Kano-Podolsky 2004: 72
- ^ Bruaset 2005: 223
- ^ Rygg 2005: 241–42
- ^ Kano-Podolsky 2004: 73
- ^ Kanno 2000: 4
- ^ Kano-Podolsky 2004: 74
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Bruaset, Marit (2005). «Nasjonalisme i etterkrigstidens Japan – Med skolen som hovedarena». I Terje Grønning. Vinduer mot Japan. Trondheim: Tapir Akademisk Forlag. s. 221–37. ISBN 82-519-2046-9.
- Fry, Rieko (2007). «Perspective shifts and a theoretical model relating to kaigaishijo and kikokushijo, or third culture kids in a Japanese context». Journal of Research in International Education. 6 (2): 131–50. doi:10.1177/1475240907078610.
- Iwabuchi, Koichi (1994). Tom O'Regan, red. «Complicit exoticism: Japan and its other». The Australian Journal of Media and Culture. 8 (2). Arkivert fra originalen 20. november 2007. Besøkt 9. november 2007.
- Kanno, Yasuko (2000). «Bilingualism and Identity» (PDF). International Journal of Bilingual Education and Bilingualism. 3 (1): 1–18. doi:10.1080/13670050008667697. Besøkt 8. november 2007.[død lenke]
- Kano Podolsky, Momo (31. januar 2004). «Crosscultural upbringing: A comparison of the "Third Culture Kids" framekwork and "Kaigai/Kikokushijo" studies» (PDF). Gendai Shakai Kenkyū. 6: 67–78. Arkivert fra originalen (PDF) 6. mars 2009. Besøkt 8. november 2007. Arkivert 6. mars 2009 hos Wayback Machine.
- Rygg, Kristin (2005). «Kommunikasjon med japanere: Reelle eller tillærte forskjeller?». I Terje Grønning. Vinduer mot Japan. Trondheim: Tapir Akademisk Forlag. s. 241–52. ISBN 82-519-2046-9.
Videre lesning[rediger | rediger kilde]
- Pang, Ching-Lin (2000). Negotiating Identity in Contemporary Japan: The Case of the Kikokushijo. New York: Columbia University Press. ISBN 0-7103-0651-2.
- Goodman, Roger (1990). Japan's "International Youth": The Emergence of a New Class of Schoolchildren. Oxford: Clarendon Press. ISBN 0-1982-7897-7.