Kaido Kama
| Kaido Kama | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 18. des. 1957 (66 år)Viljandi | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, miljøverner, offentlig tjenestemann | ||
| Utdannet ved | Estlands kunstakademi | ||
| Barn | Põim Kama | ||
| Parti | Det estiske konservative folkepartiet (1990–1992) Det nasjonale samlingspartiet «Fedreland» (1992–1994) Det republikanske og konservative folkepartiet (1994–ukjent) | ||
| Nasjonalitet | Estland | ||
| Utmerkelser | 4. klasse av Riksvåpenets orden (1998) | ||
| Estlands innenriksminister | |||
| 4. november 1994–12. april 1995 | |||
| Regjering | Tarand | ||
| Forgjenger | Heiki Arike | ||
| Etterfølger | Edgar Savisaar | ||
| Estlands justisminister | |||
| 21. oktober 1992–23. mai 1994 | |||
| Regjering | Laar I | ||
| Forgjenger | Märt Rask | ||
| Etterfølger | Urmas Arumäe | ||
Kaido Kama (født 1957) er en estisk politiker og miljøvernaktivist. Han var blant de unge reformatorene som kom til makten i det uavhengige Estland tidlig i 1990-årene.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Etter gymnaset i Viljandi studerte han arkitektur ved kunstakademiet i Tallinn i ett år. Han ble aldri en del av nomenklaturaen. Fra 1982 til 1990 arbeidet han som skogvokter i Antsla kommune i Võru fylke. Han ble også en intellektuell kraft i den estiske uavhengighetsbevegelsen som skribent i kulturtidsskriftet Vikerkaar i glasnosttiden.[1][2][3]
Kaido Kama var medlem av Den estiske kongressen, et grasrotparlament som utfordret legitimiteten til de sovjetiske statsorganene. Etter at Estland erklærte sin uavhengighet fra Sovjetunionen, satt Kama i den grunnlovsgivende forsamlingen. Han fikk også en rolle i privatiseringen av statseiendom.[2][4]
I 1990 var Kaido Kama blant grunnleggerne av Det estiske konservative folkepartiet, som han ble leder for.[2][4] Ved de første frie valgene til Riigikogu i 1992 stilte partiet hans som en del av det konservative-kristendemokratiske valgforbundet «Fedreland». Kama ble valgt inn i nasjonalforsamlingen og snart utnevnt til justisminister i Mart Laars regjering.[1][3][5] Kama kom etter hvert i et motsetningsforhold til Laar, og valgforbundet ble splittet.[2] Da Laars regjering brøt sammen i 1994, ble Kama innenriksminister i Andres Tarands regjering.[1][2] I mars 1995 ble Kama gjenvalgt til nasjonalforsamlingen for Det republikanske og konservative folkepartiet, men frasa seg mandatet i april.[5]
Fra 1997 til 2004 var Kama leder for Võroinstituttet. Han har vært sterkt medvirkende til at võro-seto-språk (sørestisk) har blitt anerkjent og beskyttet som et eget minoritetsspråk i Estland.[6]
Kaido Kama ble hedret med 4. klasse av Riksvåpenets orden i 1998.[7]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b c Alaküla, Allan (red.) (2000). «Kama, Kaido». Kes on kes? Eesti 2000 (estisk). Tallinn: Ekspresskataloogide. s. 58. ISBN 978-9985-60-789-3.
- ^ a b c d e Tamm, Enno (29. oktober 2008). «Kaido Kama varjatud aastad». Kesknädal (estisk). Arkivert fra originalen 2. mai 2021. Besøkt 22. februar 2021.
- ^ a b Kalniņš, Valts (2017). «The world's smallest virtuous circle: Estonia». I Mungiu-Pippidi, Alina og Johnston, Michael. Transitions to Good Governance: Creating Virtuous Circles of Anticorruption (engelsk). Edward Elgar Publishing. s. 106. ISBN 978-1-78643-915-4.
- ^ a b Geron, Leonard og Pravda, Alex (1993). «Kama, Kaido». Who's Who in Russia and the New States (engelsk) (2 utg.). Bloomsbury Academic. ISBN 978-1-85043-487-0.
- ^ a b Mõttus, Aaro m.fl. (red.) (2004). «Riigikogu liikmed fraktsioonides». Riigikogu VII, VIII ja IX koosseis. Statistikat ja kommentaare (PDF) (estisk). Tallinn: Riigikogu. s. 144–151. ISBN 9985-9246-9-X.
- ^ Brown, Kara (2021). «Jumping, Sliding, and Creating Shared Spaces “from the Side”: Reflections on Võro Language Education in Estonia». I Benson, Carol og Kosonen, Kimmo. Language Issues in Comparative Education II: Policy and Practice in Multilingual Education Based on Non-Dominant Languages (engelsk). Leiden og Boston: Brill. s. 91. ISBN 978-90-04-44967-1.
- ^ «Bearers of decorations» (engelsk). Estlands president. Besøkt 22. februar 2021.