Integrated NATO Air Defense System

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Integrated NATO Air Defense System (Integrert luftforsvarssystem i NATO) eller INADS var NATOs svar på Sovjetunionens utvikling av langtrekkende bombefly på 1950-tallet. Behovet for å opprettholde et troverdig forsvar i en tid da tidligvarsling og avskjæringstid var sterkt redusert førte til utviklingen av et forbedret luftforsvarssystem.

Utviklingen ble godkjent av NATOs militærkomité i desember 1955. Systemet skulle etableres i alle fire luftforsvarsregioner under ledelse av SACEUR (Øverste allierte sjef i Europa). Fra begynnelsen i 1956 var radardekningen utvidet til å dekke hele Vest-Europa med 18 radarstasjoner. Denne delen av systemet var fullført i 1962. Systemet ble da det ble knyttet til eksisterende nasjonale radarstasjoner kalt NATO Air Defense Ground Environment (NADGE).

I 1972 besto NADGE av 84 radarstasjoner og andre tilknyttede kontroll- og varslingsstasjoner (CRC-er). Det nåværende systemet kalles Luftkommando- og kontrollsystemet (ACCS).

Fra 1960 ble NATO-landene enige om å plassere alle sine luftforsvarssystemer under kommando av SACEUR i tilfelle av krig. Disse styrkene omfattet kommando- og kontrollsystemer, radarinstallasjoner og bakke-til-luft-enheter (SAM) såvel som avskjæringsjagere.