Individuell plan

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Individuell plan er et betegnelse som brukes om en plan som viser mål, ressurser og behov for personer som mottar offentlige tjenester i Norge. Formålet med planen er at brukerens behov settes i sentrum uavhengig av tilbud og tilbydere på tjenestesiden. Samhandling i forvaltningen er hovedutfordringen i samhandlingsreformen. Individuell plan er et verktøy som skal gi brukere som har behov for langvarige og koordinerte tjenester det tilbudet de har behov for. Ved å få alle som skal gi et tilbud (eksempelvis fastlege, fysioterapeut, hjemmehjelp etc.) til å utarbeide planene i samarbeid med bruker, søker man å sikre at det er lik forståelse for mål og behov, samt at det til enhver tid er noen som er ansvarlige for å tilby de tjenestene som planen forutsetter.

Brukeren har rett til å delta i å lage planen (se brukermedvirkning), men hovedansvaret for utarbeidelsen av planen ligger hos tjenesteapparatet.

Selv om tiltak eller ytelser er beskrevet i planen må det søkes om på vanlig måte. Planen er ikke en godkjenning av eksempelvis ytelser fra NAV.[1]

Formålet med individuell plan[rediger | rediger kilde]

Hensikten med individuell plan er:

  • at den som har behov for langvarige offentlige tjenester fra mange, ulike instanser får et helhetlig, koordinert og individuelt tilpasset tjenestetilbud. I tillegg skal planen sikre at det til enhver tid er én instans som har hovedansvaret for å følge opp brukeren/pasienten.
  • å kartlegge brukerens/pasientens mål, ressurser og behov på ulike områder, og vurdere hvilke tiltak som kan dekke disse behovene.
  • å styrke samhandlingen mellom tjenesteyter og bruker/pasient og eventuelt pårørende, og mellom tjenesteytere og etater innen et forvaltningsnivå eller på tvers av forvaltningsnivåene.[2]

Rett til individuell plan[rediger | rediger kilde]

Forskriften om individuell plan tilsier at de som har behov for langvarige og koordinerte helse- og/eller sosialtjenester, har rett til å få utarbeidet individuell plan. Pasienten/brukeren har rett til å delta i arbeidet med sin individuelle plan, og det skal legges til rette for dette. I tillegg kan pårørende delta i å utarbeide planen om brukeren ønsker dette.[3]

Langvarige tjenester betyr at brukeren/pasienten vil trenge dem i et stykke tid fremover. Forskriften sier ikke noe om hvor lenge dette er. Koordinerte tjenester betyr brukere/pasienter som mottar ulike tjenester, og her er individuell plan et verktøy for å få disse til å henge sammen og gi et best mulig tilbud.[4]

Planarbeidet[rediger | rediger kilde]

I utgangspunktet er det kommunen eller helseforetaket som har ansvaret for å starte arbeidet med individuell plan når brukeren har behov for langvarige og koordinerte tjenester. Brukeren eller pårørende kan også ta initiativet til å få utarbeidet en individuell plan. Både kommunehelsetjenesten, spesialisthelsetjenesten og sosialtjenesten vil ha plikt til at det blir satt igang et arbeid om brukeren krever dette. For brukeren kan det oftest være enklest å ta kontakt med fastlegen eller saksbehandler på NAV, da plikter de å videreformidle dette til riktig person.[5]

Lovverk som hjemler retten til individuell plan[rediger | rediger kilde]

Retten til individuell plan ble hjemlet i helselovgiviningen i 2001 og gjelder for både kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Etter dette har det skjedd endringer i pasientrettighetsloven, sosialtjenesteloven og NAV-loven.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]