Idédugnad

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Idédugnad er en metode for kreativ problemløsning tilrettelagt for en gruppe deltakere, der deltakerne impulsivt ytrer idéer og tanker de kommer på. Det engelske begrepet brainstorming er vanlig brukt for metoden. Alex Faickney Osborn er mannen som utviklet metoden sent på 1930-tallet. Idéene som fremkommer blir ofte presenterte i form av et tankekart på en tavle eller ark, der temaet eller problemstillingen står i sentrum og idéene noteres rundt denne. Forslag om å bruke ordet "idédugnad" for engelsk "brainstorming" ble midt på 1980-tallet sendt som forslag til Norsk språkråd av professor Ernst Håkon Jahr, da ved Universitetet i Tromsø.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Da reklamemannen Alex Faickney Osborn introduserte metoden i boken Applied Imagination, hevdet han at grupper kunne doble sin kreative produktivitet gjennom Brainstorming.[1]

Metoden er vanlig brukt både i forbindelse med undervisning i skoler og som metode for idémyldring i yrkeslivet. Forskere har ikke funnet bevis som støtter påstanden om metodens effektivitet. Vanlige utfordringer fra gruppearbeid, som distraksjoner, underytende medlemmer, forståelse av evalueringer, og produksjonsblokkering, legger begrensnigner også på denne formen for arbeid i gruppe, og dermed viser undersøkelser at individuelt arbeid kan være vel så effektivt.[2][3][4]

Metoden blir også brukt i sammenhenger der det kan være nyttig at gruppens medlemmer får en bred forståelse av et tema, eller problemstilling. I andre sammenhenger vil metoden kunne være en nyttig øvelse for teambygging.

Tilnærming[rediger | rediger kilde]

En idédugnad har fire grunnleggende regler.[5] Reglene er ment å forebygge at hemmende prosesser får forstyrre fremdriften og de dynamiske synergiene metoden bygger på.

  1. Fokus på kvantitet: Målet er å få et stort tilgang av idéer. Tanken er at dess større mengde idéer dess større er muligheten for å nå nytenking og mulige effektive løsninger.
  2. Ingen kritikk: I planleggingsprosesser er dette ofte kalt «ja og-fasen», i motsetning til «ja, men». Det understrekes ofte at innvendinger skal ha «pause» under slike gruppearbeid. Ved å forhindre at innvendiger (som gjerne grunner i fordommer) kommer frem, kan deltakere føre seg friere til å presentere uvanlige idéer.
  3. Uvanlige idéer er velkomne: En slik regel er ment å åpne for tanken om at alle idéer er potensielle løsninger, eller kan åpne for løsningsmuligheter. For å kunne presentere uvanlige idéer må deltakerne oppfordres til å se saken fra nye vinkler.
  4. Kombinering og forbedring av idéer: De gode idéene kan komme frem gjennom en kombinasjon av idéer, noe som kan uttrykkes i formen: «1+1=3». Denne tilnærmingen er forventet å fremme sterkere og mer komplette idéer enn de som har kommet frem tidlig i prosessen.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Osborn, A.F. (1963) Applied imagination: Principles and procedures of creative problem solving (Third Revised Edition). New York, NY: Charles Scribner’s Sons.
  2. ^ Nijstad, B. A., Stroebe, W., Lodewijkx, H. F. M. (2003). Production blocking and idea generation: Does blocking interfere with cognitive processes? Journal of Experimental Social Psychology, 39, 531-548.
  3. ^ Diehl, M., & Stroebe, W. (1991). Productivity loss in idea-generating groups: tracking down the blocking effect. Journal of Personality and Social Psychology, 61, 392-403.
  4. ^ Mullen, B., Johnson, C., & Salas, E. (1991). Productivity loss in brainstorming groups: a meta-analytic integration. Basic and Applied Social Psychology. 12, 3-23.
  5. ^ Osborn, A.F. (1963) Applied imagination: Principles and procedures of creative problem solving (Third Revised Edition). New York, NY: Charles Scribner’s Sons.