I Dalsbygd der bodde så fager en pike

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

«I dalsbygd der bodde så fager en pike», eller Dalbyvisa som den også kalles, er en skillingsvise skrevet av den danske skillingsviseforleggeren Julius Strandberg den 14. november i 1901[1] til folketonen «Der gives i verden bekymring og møye». På skillingstrykket fra Danmark heter visa «Piken der dansede sig ihjel, eller Den ubekendte». I trykkene brukes både Dalsbygd, Dalsby og Dalby, og visa var populær i Norge så sent som i 1920-årene.

Alf Prøysen fikk to versjoner av visa sendt inn til sin spalte i Magasinet for alle, der visa ble trykt i nr. 30, 1956. Innsenderen mente at visa skulle stamme i fra Nordland, og at det skulle stå en kobberslange på graven, et tegn på utroskap. Men Strandberg selv skriver at «Visen skildrer ikke en virkelig hendelse. Dalby er et almindelig stedsnavn og den fremmede er ikke at oppfatte som en almindelig forbryder, der stadig er på fri fod. Hele visen er nemlig en moderne version af middelalderballaden Nøkkens svig, hvor nøkken omskabt til en ung, smukk ridder danser en jomfru til døde». Teksten som Prøysen fikk tilsendt er litt forvirret og skiller seg noe fra Strandbergs».

Elin Prøysen har gjengitt originalen i sin bok «Sangene i våre hjerter» (Damm 2007).

Alf Prøysens tekst[rediger | rediger kilde]

1.I Dalsbygd der bodde så fager en pike
så hvit og så rød og så yndig hun var,
og hennes foreldre var gårdsfolk så rike,
men sinnet hos henne fra hjemmet det bar.
Vel tjente hun ute og befant seg godt
og friere hadde i mengde hun fått.

2.Hun lo dem blott ut mens de svermet som bier
hun snart til den ene og annen seg bandt,
men endelig meldte det seg dog en frier
en husmannsønn som helst hennes kjærlighet vant.
Så fattig han var, men så yndig og skjønn,
hun svarede ja til hans beilende bønn.

3.Ett år var de kjære, men hun var lettsindig,
med andre hun svermet og sviktet sin venn,
hun drillede ham og var ond og spissfindig
til slutt slo hun opp og lot ham fare hen.
Han elskede henne og grunnet så hårdt
han sørget til døden som tok ham da bort.

4.Hun lo kun derved og hun sto uten klage
hun spottet hans død, men den gleden ble sort.
Så var da opprunnen begravelsesdagen
man trodde at hun skulle følge ham bort.
Men lyskledt hun møtte i sørgende sal
hun sagde: I aften da går jeg på ball.

5.Venninnene hvisker: Det passer jo ikke
for din skyld i døden han hastig gikk bort.
Hun svirede kun med strålende blikke
ei engang en tåre i øyet hun fikk.
Om aftenen kom hun i ballsalen svang
seg så lystig til musikken med jublende sang.

6.Hun danset med alle, da sakte inntreder,
en fremmed i salen av slett ingen kjent,
hans ansikt var smukt og hans strålende kleder
forbauset dem alle men sagte han vendt
mot piken og bød seg med henne en dans
snart var de bland dansende jublende krans.

7.Han førte seg smukt og de danset og danset
de andre ble trette men de to holdt ved,
de danset og danset så knapt nok hun sanset
adskillige ganger av tretthet hun ble.
Han holdt henne fast, voldsomt gikk hennes barm
til slutt sank hun viljeløst inntil hans favn.

8.De danset og danset i salen ble stille
det mørknet og lysnet men dansen holdt ved,
musikken forlengst var holdt opp med å spille
men dansen ble villere og villere hvert fjed.
To timer de danset da var den forbi
til gulvet sank piken der lå hun som lik.

9.Man flokkedes forferdet om liket, og alle
ser efter den fremmede, men han var der ei.
Forsvunnen han var da man så piken falle
og ingen kan gjette hvorhen gikk hans vei.
Nei ingen kan løse den gåten hvem var
den fremmede thi man får jo intet svar.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Viser fra din oldefars tid, utvalgt og kommentert av Jörn Piö, Kjøbenhavn 1974. Jul. Strandbergs forlag, s.77

Kilder[rediger | rediger kilde]