Hesthandlervise

«Hesthandlervise» er et skillingstrykk eller snarere revyvise, ifølge Alf Prøysen. Han mente det var en gammel revyvise fra Hamar, og undret på om det var Carl Haave, eller «Monsen sjøl», som hadde laget teksten. Melodien skal være den samme som «Hain Ola kom rekan tel bygda om våren» og «Først kom jeg til byen som kokke hos presten».

Teksten

1.Je hadde ei merr, hu var litt ut i åra
hu hadde lit gæiller og vondt for å gå,
og det tør je seie foruten å sår a
je ofte drog lasset nur hu gikk i stå.
Detta syntes je var såpass klundersamt
sjøl å vera trekkdyr når je hadde gamp,
og om høsten da pløyinga skulle begynne
så ville je sleppe å dra plogen sjøl.

2.Og selja a tel slakt det var tusen umulig,
hu var omtrentelig som kjerringa mi.
Ja snillere var a og det var utrulig
så hugsamt som vi to har hatt i vår tid.
Men her om dagen sa je ått han Matt'nus
Nå lyt du sjå å få deg din beste puss.
Og sæla på merra for nå skal vi reise
nedover til Hamar og handle med gamp.

3.Som sagt vi så gjorde vi drog da tel byen
je sporde en kar om han ville ha gamp,
han svara han helst ville ha seg en ny en
og itte en halvt hundre års gammal slamp.
Da bynte jeg å klå meg litt bak øra
og lure stygt på hå je skulle gjøra.
Så sa je: Du Matt'nus kom hit med litt hembrent
je trur nesten merra vil ha seg en knert.

4.Men da ska du væta at merra vart vilter
hu sparka og knegge og spende og slo,
og lett som en ungdom på åtti hu dilte
i reneste trav ja den merra var god.
Da ska je seia pipa fikk en annen låt,
dom syntes denne merra var så ung og kåt.
Og solgt a det fekk je på flygende flekken
for ett tusen kroner, je smusle og lo.

5.Og kjøpskål det drakk vi det smaka så deilig
og humøret steig, ut på kvelden i går
så trefte je en kar ja det var så beleilig
han bau meg en hest på en fire fem år.
Og denne hesten likte je så grepa
begeistra je i pengeboka grava
ett tusen fem hundre det fekk han på labben
og handelen var avgjort og hesten var min.

6.Om morran je vakna litt tung opp i skallen,
så sa je: Du Matt'nus hvis opp du nå står,
og ser om den hesten sin står ned på stallen
den finfine øykjen det er hest som forslår.
Han Mattnus gikk og je låg der og venta
je lura på å han om hesten mente
han ropte i døra je nesten bevsimte:
Det er jo den merra vi solgte i går.

Kilder

• De gamle visene 2 med Alf Prøysen, Forlaget For Alle, Oslo 1973