Henrik Kvandahl
| Henrik Kvandahl | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 1865[1] | ||
| Død | 1950[1] | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Gravlagt | Ballangen kirkegård[2] | ||
Henrik Nilsen Kvandahl (født 23. juni 1865 i Kvandalen, Bjerkvik og død 13. november 1950 i Ballangen) var en samisk lærer og historiker.[3][4] Han var forkjemper for samisk språk og kultur, samt arbeidet for samepolitiske saker.
Familie og bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Kvandahls foreldre var Nils Larsen og Elin Mikkelsen som var reindriftsamer fra Kvanndalen i Bjerkvik. Han arbeidet i tidlig ungdom både som reingjeter og fisker, før han sener fikk råd til å ta en utdannelse som lærer. Først i en alder av 31 år ble han ferdig utdannet lærer ved seminaret i Elverum i 1896.[4][3]
I 1898 giftet han seg med Eline Johnsen fra Kalvås, Ballangen.[4]
Arbeid og virke[rediger | rediger kilde]
Som ferdig utdannet lærer fikk Kvandahl lærerpost i Tysfjord hvor an underviste i de tre samiske skolekretsene Hellemo, Losvik og Musken. I store deler av området hadde samene hatt all undervisning på samisk. Han mente at det var viktig at samene først og fremst skulle undervises på norsk. Han skrev i desember 1896 et brev til biskopen i Hålogaland, Peter Wilhelm Bøckmann, med følgende ordlyd: «Jeg er lærer i Tysfjorden, blant annet i Hellemoen. Der læser alle børnene finsk [samisk]. Finnene der staar langt tilbage i tiden. Jeg vil antage at der findes ikke saa mørkt hul i Skandinavien. Jeg er selv fin. Jeg har forsøkt at faa dem til at læse norsk. Jeg vil herved høre hvad Biskopen mener med hensyn til norsk i skolen. Jeg vil nødes til at søge mig fra Hellemoen hvis der fremdeles skal læses finsk. Kjære staa mig bi i arbeidet for finnernes oplysning.» Biskopen var derimot forsvarer av samisk undervisning og en kjenner ikke til hva han svarte. Han skiftet gradvis syn og mente samisk burde ha en plass i undervisningen av samiske barn.[4]
Senere fikk han arbeid som lærer i Lyngen og i 1902 fikk han lærerstilling i Ballangen. I Ballangen var han lærer i skolekretsene Djupdalås, Elvenes og Stokkedal. Han var senere lærer i Kalvås, hvor han var lærer helt til han sluttet i arbeidslivet i 1928.[4]
Kvandahl var politisk engasjert og var medlem av kommunestyret i Ballangen. Han var med og stiftet Ofoten samelag i 1921, og satt i styret som kasserer. Ofoten samelag arbeidet for samisk representasjon på Stortinget. Det ble satt opp en samisk valgliste for Nordland i 1924, med Kvandahl som førstekandidat og Elsa Laula Renberg som andrekandidat. Listen fikk meget lav oppslutning, selv om den også appellerte til norske borgere. Senere ble han medlem av Arbeiderpartiet. I 1927 ble han nominert til 6. plass på Arbeiderpartiets liste fra Nordland, og han ble valgt som vararepresentant til Stortinget.[4]
Han som skrev trebindsverket Samenes historie (utgitt mellom 1925 og 1947). Med dette verket ville han skape bevissthet og stolthet over samisk kultur. I perioden med sterkest fornorskningstiltak fikk han stipend av Det akademiske kollegium ved universitetet i Oslo. Med denne meget prestisjetunge støtten fikk han mulighet til å være en motstemme mot myndighetenes samepolitikk.[5]
Kvandahl var svært opptatt av samenes opprinnelse. En utbredd oppfatning i samtiden var at samene stammet fra «den mongolske rase», noe som også han tok for gitt. Senere tviler han på denne teorien og i bind 3 av Samenes historie har han forlatt ideen helt. Han drøftet flere andre teorier om samenes og andre folkegrupper opprinnelse, blant annet teorien om at samene var en av Israels tapte stammer.[4]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Felles autoritetsregister for personer og korporasjoner, NORAF-ID 90568956[Hentet fra Wikidata]
- ^ Slekt og Datas Gravminnebase, slektogdata.no[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b «Lærer Henrik Kvandahl». Geni.com. 3. mai 2022.
- ^ a b c d e f g ««Nogle ord fra samefolkets forkjemper» – Historien om Henrik Nilsen Kvandahl». Davvi Girji. 31. mars 2021.
- ^ Andresen, Astri; Evjen, Bjørg og Ryymin, Teemu (2021). Samenes historie fra 1750 til 2010. Oslo: Cappelen Damm Akademisk. s. 219–221 og 244–246. ISBN 978-82-02-23554-3.