Hellas’ gjeldskrise

Hellas' statsgjeld 1999-2010 (pluss forventet utvikling frem til 2016 uttrykt i prosent av BNP

Hellas' gjeldskrise (også kjent som den greske depresjon) er en del av den europeiske gjeldskrisen som ble utløst av den store resesjonen. Hellas ble rammet særlig hardt på grunn av strukturelle svakheter i økonomien kombinert med mange års gjeldsetning som følge av konstante underskudd i statsregnskapet.

På slutten av 2009 oppsto der blant landets kreditorer sterk frykt for at landet ikke kunne oppfylle sine gjeldsforpliktelser. Frykten utløste en tillitskrise i finansmarkedene og derav følgende utvidelse av rentespennet mellom greske og andre eurosonelands – ikke minst tyske – statsobligasjoner og forøkte utgifter til risikodekning.

Utviklingen av renten på statsobligasjoner i eurolandene fra oktober 2009 til mars 2015. Den lyseblå kurven er Hellas

I april 2010 avslørte analyser at Hellas hadde vært i resesjon i flere kvartaler i 2007, 2008 og 2009, og at statsgjelden i 2010 måtte forventes å stige fra 127 til 146 prosent av bruttonasjonalprodukt (BNP). Kredittvurderingsbyråer reagerte ved å nedgradere greske statsobligasjoner til «junk bond»-status på grunn av forøket risiko for en statsbankerott. Obligasjonsrenten steg ytterligere, og det private kapitalmarkedet trakk seg, så finansieringskildene stort sett tørket ut.

2. mai 2010 reagerte eurolandene, Den europeiske sentralbank (ECB) og Det internasjonale pengefond (IMF) – som senere kaltes Troikaen – ved å yte et kriselån på 110 milliarder euro. Dette lånet skulle dels forhindre en statsbankerott, dels sikre Hellas likviditet frem til juni 2013. En forutsetning for lånet var at landet gjennomførte økonomiske innstramninger, strukturreformer og privatiseringer.

Allerede året etter var resesjonen forverret, samtidig med at den greske regjeringen ikke i forventet omfang hadde gjennomført de avtalte innstramningene. Der var behov for å tilføre ytterligere 130 milliarder euro, medregnet en kapitaltilførsel på 48 milliarder euro til de private bankene. Samtidig måtte private kreditorer inngå en avtale som innebar forlengelse av løpetidene, lavere renter og en nedskrivning av den nominelle gjelden med 53,3 prosent. Det samlede programmet ble vedtatt og underskrevet i februar 2012. De nå 240 milliarder euro skulle utbetales i jevnlige porsjoner frem til desember 2014.

I desember 2012 måtte troikaen akseptere ytterligere gjeldslettelser, da resesjonen forverredes, og regjeringen var kommet ytterligere bakut med strukturendringer og privatiseringer. Samtidig forøkte IMF långivningen med 8,2 milliarder euro.

Enda en gjennomgang av støtteprogrammet, den fjerde, i april 2014 viste at noen uventede huller i finansieringen var underveis. Takket være utsikt til forbedringer i økonomien, blant annet en stigning i BNP og et fall i arbeidsløsheten, kunne regjeringen atter gå ut på lånemarkedene og selge statsobligasjoner i et omfang som dekket likviditetsunderskuddet 2014.

Men i 4. kvartal 2014 vendte resesjonen tilbake, blant annet på grunn av den politiske usikkerheten som oppsto da regjeringen ble tvunget til å utskrive parlamentsvalg, fordi det ikke var lyktes å gjennomføre et planlagt presidentvalg i parlamentet. Den nye regjeringen, ledet av SYRIZA, nektet i overensstemmelse med sitt valggrunnlag å respektere de betingelsene under hvilke den foregående ND-regjeringen hadde inngått avtaler med långiverne. Det fikk troikaen til å innstille de planlagte ytterligere støtteforanstaltningene, inntil regjeringen enten aksepterte inngåtte avtaler eller lyktes med å lave nye avtaler med landets kreditorer. Striden skapte en usikkerhet som forplantet seg som forverrelser av likviditeten såvel hos staten som i det finansielle systemet, nedgang i aksjekursene på børsen i Athen, samt kraftig stigning i renten på statsobligasjoner, som igjen ikke var til å selge, så staten ad den vei kunne få penger i kassen.

Under inntrykk av en truende statsbankerott og derav sannsynlige uttreden av eurosonen forsøkte regjeringen i mai 2015 å inngå en avtale med troikaen om noen endrede vilkår som grekerne ville kunne overholde og således få utbetalte de innefrosne låneporsjonene. Disse forhandlingene skulle avsluttes med et positivt resultat innen utgangen av juni samme år. Det forventedes at grekerne ville få bruk for enda et støtteprogram fra 1. juli. Troikaen meddelte at dette forutsatte at det eksisterende programmet ble gjennomført. Finansminister Yanis Varoufakis mente 19. mai at det ville falle på plass «innenfor én uke», mens den tyske kansleren, Angela Merkel, og Frankrikes president François Hollande ifølge den greske avisen Kathimerini fant at det gikk for langsomt med å nå en avtale.

Bakgrunn

Hellas hadde høy vekst på midten av 2000-tallet, men i 2008 falt veksten, og i 2009 ble veksten negativ.^{[trenger referanse]} Våren 2010 viste det seg at flere greske regjeringer hadde utarbeidet misvisende økonomiske statistikker for å beholde landet som en del av eurosonen.^{[trenger referanse]}

Sparepakker

Med henblikk på å hindre krisen i å føre til statsbankerott har den greske regjeringen forpliktet seg til å gjennomføre flere sparepakker. Disse pakkene har gitt store nedskjæringer, som blant annet består av en slankning av den offentlige sektor, høyere pensjonsalder samt reduserte lønninger og sosiale ytelser. Reformene er krav som EU og IMF har stilt for å gi akutte lån til landet. Sparepakkene har utløst massive demonstrasjoner i Hellas.

Der er vedtatt i alt fem sparepakker.

• Første sparepakke er fra mars-april 2010
• Andre sparepakke (den økonomiske beskyttelseslov) er fra mai 2010
• Tredje sparepakke er fra juni 2011
• Fjerde sparepakke (mesoprothesmo eller «halvtidsplanen») er fra september 2011
• Femte sparepakke er fra februar 2012