Havet (roman)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Havet
The Sea
Forfatter/e John Banville
Sjanger roman
Originalutgave 2005
Norsk utgave 2006
Forlag Schibsted
Oversetter Geir Uthaug
Sider 200
ISBN 82-615-2258-1

Havet er en roman av den irske forfatteren John Banville, forfatterens attende. Forfatteren ble tildelt Bookerprisen for romanen i 2005.

Handling[rediger | rediger kilde]

Havet er en jeg-fortelling der tre ulike tidsplan veves tett sammen. På nåtidsplanet er fortelleren, den middelaldrende kunsthistorikeren Max Morden, vendt tilbake til et lite badested på kysten der han tilbrakte noen somre i oppveksten sammen med foreldrene. Livet hans og arbeidet med en biografi over den franske maleren Pierre Bonnard er gått i stå etter at han ble enkemann et år tidligere.

Grunnene hans for å oppsøke stedet og dermed grave seg ned i barndomsminner er uklare for han, men en livaktig drøm har utløst beslutningen om å leie seg inn på pensjonatet Cedars – et hus som han en gang kjente godt. I drømmen ser han seg sjøl gå langs en veg i snøværet:

Sitat Drømmen handlet ikke om noe annet enn dette. Reisen sluttet ikke, jeg kom ikke frem noe sted, og ingenting skjedde. Jeg bare gikk der, berøvet og stødig, trasket i det uendelige i sneen og det vinterlige tussmørket. Sitat

Den største delen av fortellinga består av minner fra den sommeren han var elleve eller tolv og ble kjent med familien Grace, som ferierte i Cedars. Hans egne foreldre var vanlige arbeidsfolk som kunne ta seg råd til å leie ei enkel hytte på stedet, og kokte maten sin på primus. Max henger rundt i området der de mer velstående ferierer i sine sommerhus, og her møter han de jevnaldrende tvillingene Myles og Chloe. Tvillingene har et merkverdig, tett innbyrdes forhold, og beveger seg aldri mange skritt fra hverandre. Chloe beskriver det som å være to magneter som er vendt med like poler mot hverandre slik at de frastøter hverandre uten å kunne komme fra hverandre.

Max finner noe mysteriøst og fortryllende ved de personene som utgjør Grace-familien – de er som guder som vandrer omkring på jorda. Han forelsker seg i mora til tvillingene, og nærer uklare og hete fantasier om henne, helt til hun i et ladet øyeblikk røper at hun er klar over tilbedelsen og gir den sin anerkjennelse. Fra det øyeblikket fortaper interessen seg; i stedet oppstår en barndomsforelskelse mellom han og Chloe. Chloe er en gåtefull og uforutsigbar jente, som i det ene øyeblikket krever kjærtegn og i det neste sårer og avviser han.

Klimakset inntreffer når barnepiken overrasker han og Chloe i et intimt øyeblikk i et badehus – med Myles som uunngåelig tilskuer – hvoretter Chloe og Myles river seg løs og svømmer langt ut fra stranda og oppslukes av havet.

Parallelt med barndommens historie om seksuell oppvåkning og brå, uforståelig død løper fortellinga om hans og kona Annas siste måneder sammen, etter at hun har fått kreftdiagnosen. Den dystre beretninga om to menneskers maktesløshet stilt overfor dødens ubestridelige faktum er kontrastert mot glimt fra deres tidligere sorgløse tilværelse på livets solside – Anna er datter av en mann som har gjort store penger på en uklar og sannsynligvis ulovlig virksomhet.

Nåtidsplanet er prega av en påfallende stillstand når det gjelder ytre handling. De begivenhetsløse dagene på Cedars, der vertinna Ms. Vavasour er den samme Rose som var guvernante for tvillingene, gir de beste forutsetninger for Mordens reise i fortida for å finne ut av hva han er og hvorfor han er blitt den han er.

Han gransker sitt eget speilbilde på leting etter tegn på fysisk forfall og begynnende oppløsning. Han innser at i et større perspektiv er den tida da alle spor er utsletta etter han og Anna ikke langt unna.

I våkenettenes tyngende selvransakelse tyr han i økende grad til flaska. En natt faller han overende i fylla nede på stranda og må berges i hus av en medlosjerende. Hendelsen fører til at dattera og hennes kjæreste – som han tidligere har vært bryskt avvisende mot – tar kommandoen og bringer han hjem.

Om han vil komme seg over sorgen og rådløsheten og gjenvinne sin tidligere styrke og arbeidsevne, eller om han nå er blitt en gammel mann som er prisgitt sine omsorgspersoner, står som et åpent spørsmål når fortellinga slutter.

Fortelleteknikk[rediger | rediger kilde]

Vincent van Gogh, Selvportrett, Paris 1887

Mordens beretning følger bevissthetens uforutsigbare assosiasjonsprinsipp og springer ustanselig mellom nåtid, nær fortid og barndomsminner.

Det spesielle med Banvilles tekst er at den i liten grad fokuserer på handling. Minnene framstår som en uordna serie med frosne øyeblikk eller stillbilder. Henvisningene til billedkunsten er tallrike – som naturlig er med tanke på fortellerens profesjon:

Sitat Jeg fortsetter å gå tett opp til dem, de to gratier, nå moren, nå datteren, og påfører en fargeflekk her, nedtoner en nyanse der, og resultatet av å arbeide så tett innpå motivet, er at mitt fokus blir mer sløret enn skjerpet, selv når jeg tar noen skritt bakover for å vurdere arbeidet mitt. Sitat

En særlig sterk innflytelse har verkene til Pierre Bonnard hatt på romanen. Bonnard malte gjennom hele livet kona si som ung kvinne, også etter at hun var død. Banville sjøl ser her en tydelig forbindelse til sin romanfigur Max Morden, som søker styrke i det forgangne til å utholde tapet av kona.[1]

Mordens eget selvbilde minner han om et selvportrett av van Gogh:

Sitat ... hvor han er barhodet og har en høy krage og et provenceblått halstørkle og fremdeles har begge ørene sine uskadet, og ser ut som om han nettopp er blitt dukket under i vann som en straff, pannen skråner og tinningene er konkave og innsunkne som av sult; han kaster et krigersk, rasende sideblikk ut fra rammen med en følelse av at noe galt vil skje, og venter seg det verste, hvilket han har grunn til. Sitat

Noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ John Banville, intervju i Deutschlandradio.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]