Hans Christoffer Londeman de Rosencrone
| Hans Christoffer Londeman de Rosencrone | |||
|---|---|---|---|
 avfotografering av oljemaleri, Norsk portrettarkiv, Riksantikvaren | |||
| Født | 21. jan. 1710 | ||
| Død | 8. nov. 1774 (64 år) | ||
| Far | Edvard Londeman Rosencrone | ||
| Gravlagt | Durup kirke | ||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Hans Christoffer Londemann (1710–1774) var en dansk offiser og konferensråd.
Han var eldste sønn av biskop Edvard Londeman (senere Rosencrone) og Marie Christine Wielandt (d. 1721). Da faren i 1732 tok i mot stillingen som lector theologicæ ved Bergen katedralskole, flyttet barna ikke med. Hans Christoffer var gått i fransk krigstjeneste og deltok som offiser i Brabant.[1] Senere ble han major i det dansk-norske infanteriet.[2] Hans to eldste søstre var gift.
Mens Edvard Londeman bodde i Bergen, mottok han klager fra amtmann og biskop over at kirkene tilknyttet Nøragergaard i Jylland, forfaldt og ikke ble passet ordentlig. Klagene ble sendt videre til kongen, men Londeman ville ikke avse penger til reparasjoner. Hans Christoffer kom derfor sin far til unnsettelse, ved å skrive til kongen og unnskylde og love at det nok skulle bli ordnet. Ikke lenge etter kjøpte han Nøragergaard av faren.[1] Da faren døde i 1749, flyttet den 11 år gamle halvbroren Marcus Gerhard fra Bergen, inn på Nøragergaard sammen med ham.
Hans Christoffer Londemann døde i 1774 med tittel av konferensråd, og ble bisatt i en marmorkiste i Durup kirke.[3] Foruten Nøragergaard, hvor han bodde, etterlot han seg også Testrup i Rinds herred, Gunderup i Gislum herred, Herningsholm i Hammerumherred, samt Børglum Kloster, alle i Jylland.[4]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Tennfjord, Finn (1944). Stamhuset Rosendal. Dybwad. s. 72–74.
- ^ Norske Stiftelser. Chr. Tønsbergs Forlag. Trykt af H. J. Sørum. 1858. s. 409.
- ^ «Durup Kirke 2004». familien.agerbaek.pagesperso-orange.fr. Besøkt 5. april 2021.[død lenke]
- ^ Samlinger til det norske Folks Sprog og Historie. Samfundet for det norske Folks Sprogs Historie. 1839. s. 229.