Guide for gifte menn

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Guide for gifte menn
orig. A Guide for the Married Man
Nasjonalitet USA USA
Språk Engelsk
Regissør Gene Kelly
Produsent Frank McCarthy
Manus Frank Tarloff
Medvirkende Walter Matthau
Inger Stevens
Robert Morse
Musikk John Williams
Sjeffotograf Joseph MacDonald
Klipp Dorothy Spencer
Filmselskap 20th Century Fox
Utgitt 25. mai 1967 USA
Lengde 89 min

Guide for gifte menn (originaltittel: A Guide for the Married Man) er en amerikansk romantisk komedie fra 1967, regissert av Gene Kelly og produsert av 20th Century Fox. I hovedrollene spiller Walter Matthau, Inger Stevens og Robert Morse. Filmen handler om en mann som får råd av bestevennen sin om hvordan man kan være utro uten å bli oppdaget. Frank Tarloff baserte manuset på romanen sin A Guide for the Married Man, as Told to Frank Tarloff, som hadde blitt utgitt samme året.

Handling[rediger | rediger kilde]

Paul Manning er lykkelig gift med sin kone, Ruth, men dette forhindrer ham ikke i å titte stadig mer på andre kvinner. Han er spesielt betatt av nabokonen, Irma Johnson. Pauls beste venn, Edward L. «Ed» Stander, er også lykkelig gift med sin kone, Harriet, men har vært utro mot henne i flere år. Ed forteller Paul at dette bare har gjort ekteskapet hans bedre. Han mener imidlertid også at dersom en ektemann skal gjøre noe slikt er det viktig å vise hensyn til konen og forhindre at hun finner det ut. Ed går derfor med på å lære opp Paul før han tar steget fullt ut. For å illustrere hva en utro ektemann skal og ikke skal gjøre bruker han en rekke eksempler på hva andre har gjort.

Da Ed mener at Paul både har funnet en passende unnskyldning for å være borte om natten, og funnet et passende sted han kan ta med seg elskerinnen, gir han råd om hvilke typer kvinner Paul kan velge seg ut. Ed og Paul tar også en «prøverunde» for å teste om Ruth fatter noen mistanke. Det gjør hun ikke, og Ed gir derfor Paul grønt lys. Paul tar med seg sin utvalgte, den skilte kvinnen Jocelyn Montgomery, på motellet han har funnet. Hun kler av seg og legger seg i sengen, men han tenker stadig mer på Ruth. Mens Paul viser Jocelyn bilder av familien sin blir han imidlertid avbrutt av politisirener utenfor. Han ser forsiktig ut av vinduet og oppdager Ed og Irma Johnson som er tatt på fersken i ett av de andre motellrommene. Paul kler på seg i all hast, tar Jocelyn med seg, setter henne av på en parkeringsplass og reiser hjem til familien sin.

Rolleinnehavere[rediger | rediger kilde]

I tillegg dukker Lucille Ball, Jack Benny, Polly Bergen, Joey Bishop, Sid Caesar, Art Carney, Wally Cox, Jayne Mansfield, Hal March, Louis Nye, Carl Reiner, Michael Romanoff, Phil Silvers, Terry-Thomas, Ben Blue, Ann Morgan Guilbert, Jeffrey Hunter, Marty Ingels og Sam Jaffe opp i cameoroller.

Mottakelse[rediger | rediger kilde]

Bosley Crowther i The New York Times likte filmen og mente den «en av de morsomste farsene fra Hollywood på lang tid». Han påpekte også «hvem kunne vel trodd at en film som skal være en guide til utroskap kan være så morsom og smakfull?».[1] Roger Ebert i Chicago Sun-Times mente derimot at filmen inneholdt en samling morsomme mennesker som ikke var særlig morsomme i akkurat denne filmen. Han konkluderte derfor med at det var mye bortkastet talent.[2]

Priser og nominasjoner[rediger | rediger kilde]

År Pristittel Kategori Nominert Resultat
1968 Golden Laurel Beste kvinnelige komedieskuespiller Inger Stevens 4. plass
Writers Guild of America Award Beste manus til en amerikansk komedie Frank Tarloff Nominert

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]