Fyra nyanser av brunt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Fire nyanser av brunt
orig. Fyra nyanser av brunt
Nasjonalitet Svensk
Språk Svensk
Sjanger Drama
Svart komedie
Regissør Tomas Alfredson
Produsent Caisa Westling
Manus Tomas Alfredson
Robert Gustafsson
Jonas Inde
Andres Lokko
Martin Luuk
Johan Rheborg
Henrik Schyffert
Medvirkende Robert Gustafsson
Maria Kulle
Karl Linnertorp
Jonas Inde
Johan Rheborg
Karin Holmberg
Viktor Friberg
Henrik Schyffert
Martin Luuk
Ulf Brunnberg
Sjeffotograf Leif Benjour
Klipp Louise Brattberg 
Utgitt 2004
Filmformat 2.35 : 1
Lengde 192 min
Aldersgrense 11 år

Fire nyanser av brunt er en svensk film fra 2004 regissert av Tomas Alfredson. Filmen ble sett på som overraskede lang (nesten tre timer) og tragisk da den kom, med tanke på at komiker-gruppen bak filmen: «Killing-gjengen», tidligere bare hadde laget komedier. Den vant fire Guldbagge-priser, for regi, beste mannlige (Robert Gustafsson) og kvinnelige (Maria Kulle) skuespiller og beste birolle (Ulf Brunnberg)

Handling[rediger | rediger kilde]

Handlingen i Fire nyanser av brunt veksler mellom å følge fire familier fra ulike sosiale og økonomiske lag iløpet av noen ukers tid. Selv om disse familiene er ulike på overflaten har de mye felles; en dyp tristhet, mangel på kommunikasjon, og en generell «brunhet», som enten kan representere en gammeldags streng holdning og mangel på følelser (i likhet med «brune», konservative, politiske partier som nazismen) eller dritt\avføring; noe som antas fra begynnelsen av filmen da tilsynelatende vakre landskapsbilder og storslagen musikk blir kombinert med et shot av en brun kloakk-elv.

Den første familien består av Robert Gustafsson's karakter Christer, hans kone og hans sønn. Hos denne familien er foreldrenes mangel på følelser overfor hverandre og overfor sønnen et hovedmoment. Foreldrene har nøye inngåtte rutiner de gjennomfører hver dag (lage toast om morgenen, lese i bok i hver sin stol om kvelden) og en formell, unyansert måte å snakke på, noe som vitner om et kjedelig, døende ekteskap. Sønnen Morgan lider under de inkompetente foreldrene som ikke kan gi ham en følelse av kjærlighet, og blir en skoletaper som låser seg inne på gutterommet og spiller dataspill. Først etter at Christer blir brannskadd da han viser Morgan kremeringsanlegget på stedet han jobber blir familien konfrontert med mangelen på kommunikasjon\følelser. Det blir etterhvert umulig å opprettholde den kunstige fasaden og holde tilbake tristheten som har vært i familien lenge, når de hele tiden ser det brente ansiktet til Christer. I en av de siste scenene prøver Morgan å begå selvmord, men blir reddet av faren. Først etter dette forstår Christer hvor ille Morgan har hatt det, og viser sine følelser for sønnen.

Den andre familien består av sønnene til en eksentrisk nylig avdød playboy. Her kan situasjonen sies å være snudd rundt, da det er sønnene som representerer det brune\gammeldagse, siden disse føler oppveksten deres har blitt ødelagt av farens utagerende livsstil , som besto av penger, hesteløp og sex med forskjellige kvinner. Sønnene føler de har manglet en stabilitet og «normalitet» i livene sine. Spesielt for sønnen Tony (spilt av Jonas Inde) har farens manglende ansvar vært hardt, noe som understrekes da han prøver å begå selvmord ved å henge seg over farens kiste. En annen grunn til selvmordsforsøket er at farens nye unge kone en gang var hans egen kjæreste.

Den tredje familien består av en ung mann som nettopp har startet en hip, moderne restaurant og hotell, og hans gammeldagse, "vulgære" foreldre som jobber som omreisende tryllekunstnere. Denne sønnen misliker også sine foreldre, hovedsakelig på grunn av deres dårlige smak, som kanskje minner ham om en dårlig oppvekst eller en fastlåst livsstil (likt situasjonen den første familien er i). Sønnens forakt for foreldrene vises best gjennom hans forhold til en tre-figur han får i gave når foreldrene besøker hotellet hans. For sønnen symboliserer denne tre-figuren all kitsch og dårlig smak han har prøvd å fjerne seg fra, han prøver derfor å kvitte seg med denne figuren på en rekke måter uten at kjæresten ser det, før han til slutt ødelegger den helt mot slutten av filmen. En konfrontasjon med foreldrene ser man aldri i denne historien.

Den fjerde og siste familien er egentlig ikke en familie lenger. Her følger man en ung kvinne som har blitt voldtatt av faren når hun var liten og er med i en samtalegruppe med ham i nåtiden. Faren kjenner først ikke igjen sin egen datter, og voldtektene blir gradvis avslørt gjennom flashbacks og utspill fra kvinnen. Dette segmentet bryter ganske sterkt med resten av filmen, i og med at familien er oppløst, siden det ikke handler om en sønn (snarere en datter), siden filmen ikke gir noen håp for forsoning (faren blir drept av datteren) og er alt i alt en ganske standard filmatisk beskrivelse av pedofili (der den pedofile har forbrutt seg mot naturen og må dø for å få rettferdighet). Av likhetstrekk kan man peke på mangelen på kommunikasjon mellom mennesker, da faren ikke hørte på datteren da han forgrep seg på henne; en slags ultimat og grusom kommunikasjonssvikt, eller at lederen av samtalegruppen ikke egentlig hører på det gruppemedlemmene sier, noe som bekreftes av at hun ikke takler å snakke om den unge kvinnens problemer og heller ikke klarer å hjelpe noen.

Fra disse fire historiene kan man se at temaet i filmen er mangel på kommunikasjon mellom generasjoner, både med kommunikasjon av følelser og tanker, men også kommunikasjon av trender og livssyn, noe man ser spesielt med Morgans utrendy foreldre (faren interesserer seg f.eks ikke for PC) eller ved den unge hotell-eieren som hater foreldrene fordi de er utrendy.

Referanser[rediger | rediger kilde]