Enriquillo

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Enriquillo (1498(?)-1535) var en indianerhøvding, kasik, på øya Hispaniola i De karibiske øyer. Han var et av 3-4 barn av prominente høvdinger som overlevde massakren i Jaragua, der nesten alle av Jaraguas høvdinger ble myrdet av øyas spanske guvernør Ovando i 1503. Enriquillo ble oppfostret av munker i et Franciscanerkloster. Han ble opplært i kristendom og spansk, og lærte både å lese og skrive. Han var i realiteten historiens første kjente kreol. Ettersom han selv var sønn av en høvding, ble han av spanjolene plassert som høvding for en tainolandsby underlagt en encomienda i Maguana. Encomiendaens spanske encomendero viste ham stor respekt, og gav ham en hest, noe som egentlig var forbudt for tainoer å eie. Da encomenderoen døde i 1519, overtok hans sønn, som nektet Enriquillo den respekt han tidligere hadde nydt godt av, og ydmyket ham på en rekke områder, bl.a. ble hesten tatt fra ham og hans kone seksuelt misbrukt. Enriquillo var i sin oppvekst i klosteret opplært i at man kunne henvende seg til myndighetene for å forsvare sine rettigheter, og han henvendte seg til Audienciaen, som gav ham et brev som bekreftet hans rett på rettferdig behandling. Audienciaen befant seg imidlertid i Santo Domingo, flere ukers reise fra Maguana, og encomenderoen hadde intet å frykte da han neglisjerte brevets innhold. Enriquillo ble istedet straffet og behandlet enda hardere fordi han hadde våget å henvende seg til Audienciaen. Dette førte til Enriquillos opprør i 1519. Han nektet sine undersåtter å jobbe mer på encomiendaens plantasjer, og da oppsynsmenn kom for å tvinge indianerne på jobb, ble de drevet bort med våpen. Enriquillo tok med seg hele landsbyen opp i Bahoruco-fjellene, hvor han motsto en rekke forsøk på "pasifisering" gjennom utsendte straffe-ekspedisjoner med bevæpnede spanjoler. Ofte var det spanjolene som måtte flykte fra Enriquillo, som lyktes med effektive motangrep, der mange spanjoler mistet livet. Tilbake sto Enriquillo og hans menn godt bevæpnet med enda flere våpen spanjolene etterlot seg under flukten.

Enriquillo ble en anerkjent og respektert opprører i sin egen levetid. Mange slavebundne, både blant indianere og negre, rømte med det mål for øye å slå seg sammen med Enriquillo i Bahoruco-fjellene. Det ble derfor desto viktigere å "pasifisere" ham for å stanse det økende problem med flukt og fluktforsøk. Samtidig skapte Enriquillos opprørere frykt blant encomendorene og andre spanske beboere i distriktene rundt Bahoruco-fjellene. Endelig i 1533 lyktes det å "pasifisere" ham gjennom inngåelsen av en fredsavtale. En ekspedisjon ledet av kaptein San Miguel oppnådde kontakt med opprørslederen, og gikk inn i fredsforhandlinger. Enriquillo ble overrakt et brev fra Karl V., konge av Spania, som uttrykte sin respekt for ham, gav ham tittelen Don, og full frihet fra rettsforfølgelse for hans handlinger under opprøret, så lenge han anerkjente kongens og spanjolenes overhøyhet. Dette gikk Enriquillo med på, og han ble overrakt en rekke gaver. Siden kom Bartolomé de las Casas, "indianernes forsvarer", til landsbyen i Bahoruco-fjellene. Enriquillo og hans landsby opplevde seg som kristne fra før, og tok imot de las Casa etter sigende med glede. De las Casas gav dem nattverd, døpte deres barn, og ledet dem tilslutt ned fra fjellet og plasserte dem i en ny landsby utenfor den spanske byen Azua, slik at de kom under spansk "beskyttelse". Her fikk Enriquillo og hans flokk leve som frie indianere. Som motytelse hjalp Enriquillo og hans menn spanjolene å fange andre rømlinger i Bahoruco-fjellene, der indianerne var lommekjente.

På Hispaniola var alle indianere omtrent utryddet i 1533, Enriquillos landsby var en av noen ganske få som var igjen, etter en befolkning som i 1492 hadde vært på 300-500 000. Som erstatning for den forsvunnede indianske arbeidskraft ble det nå importert slaver fra Afrika. Men fra første stund var det noen som lyktes i å rømme, og Bahoruco-fjellene hadde allerede flere cimarrones-landsbyer med afrikanere. Disse rømlingenes største trussel var nå Enriquillo og hans menn, som kjente hvert et skjulested. Enriquillo døde i 1535 av tuberkulose. Men samarbeidet mellom indianere og spanjoler fortsatte. I 1537 ble landsbyen med Hispaniolas siste frie indianere brent til grunnen, og alle slaktet ned, ved et angrep av afrikanske rømlinger fra Bahoruco-fjellene.