Ekkokardiografi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Ill. 1. Et 2D firkammersnitt av hjertet. De venstresidige kamrene til høyre i bildet, atriene øverst. Mørkt er blod, lyst er muskel.Klaffene mellom atrier og pumpekammer sees tydelig.

Ekkokardiografi, undersøkelse av hjertet med ultralyd. Kan være diagnostisk, eller for å veilede terapeutiske intervensjoner. Kalles i dagligtale på sykehus ofte ekko-Doppler, ekko for det todimensjonale strukturbildet, og Doppler for hastighetsmålingene.

Hjertet kan sees som to-dimensjonale skiver, som et tredimensjonalt volum eller kun langs en isolert stråle. Dette kan vises som stillbilder eller levende film. Hastighetsmålinger fra blod eller muskelvev kan vises isolert som kurver eller lagt oppå strukturbildene, med hastigheter og retninger fargekodet.

Fordeler med metoden er at den er ufarlig, rask, gir dynamisk informasjon om hjertet, relativt billig og kan brukes på et hvert legekontor. Ulemper med metoden er at den er svært operatøravhengig og krever stor erfaring og ekspertise av brukeren, enkelte deler av hjertet og de store kar sees dårlig og det for mange problemstillinger er vanskelig/umulig å gi ut kvantifiserbare data.

Utstyr[rediger | rediger kilde]

En ekkotekniker gjør ekkokardiografi på et spedbarn.

Ultralyden genereres av krystaller som settes i vibrasjon av elektrisk spenning. Lydbølgen rettes inn i kroppen, og når reflektert lyd kommer tilbake omdannes disse vibrasjonene til spenning. Det er altså (i de fleste tilfeller) de samme krystallene som vekselvis sender og lytter. Ved ekkokardiografi brukes frekvenser fra 1,5 MHz til 15 MHz. De lavere frekvensene vil gi god penetrasjon og bilder av dyptliggende strukturer, mens høye frekvenser gi bedre detaljoppløsning. Valg av frekvens blir derfor en avveiing mellom disse hensynene.

Krystallene er samlet i en rekke med fra 50-60 til over hundre krystaller, montert i en probe operatøren holder i hånden. Krystallene settes i svingninger uavhengig av hverandre, på denne måten dannes en ultralydstråle som er styrbar langs krystallrekkens lengderetning. Den avsøker altså hjertet i en vifteform. Ved enkelte nyere prober kan det være flere rader med krystaller.

Opptakene som gjøres lagres gjerne digitalt, og kan enkelt utveksles mellom sykehus. Teknologiene som benyttes utvikles raskt, og hva som er mulig å se og måle er i stadig endring.

Hvordan dataene vises[rediger | rediger kilde]

M-mode[rediger | rediger kilde]

Ill. 2. M-Mode av venstre pumpekammer med målinger av dimensjoner i systole og diastole

Dette er den eldste formen for ekkokardiografi. En enkelt ultralydstråle sendes inn, uten å sveipe. Bildet som vises på ultralydapparatets skjerm viser muskelens bevegelse langs ultralydstrålen. En kan tenke seg strålen som en tynn ståltråd stukket inn i hjertet og bildet en beskrivelse av begelsene langs tråden. Informasjonen oppdateres fler hundre ganger pr. minutt, og bildene har altså meget god tidsoppløsning. Metoden brukes først og fremst til å vurdere venstre hovedkammers bevegelse. Se illustrasjon 2.

2D[rediger | rediger kilde]

Lar man ultralydstrålen i bevege seg litt mellom hver gang informasjonen oppdateres, kan man bygge opp et todimensjonalt bilde, et snitt gjennom hjertet. Se illustrasjon 1, øverst på siden. Gjøres dette raskt nok kan kan man oppdatere bildet flere ganger pr. sekund og vise hjertet mens det arbeider. Hvor mange bilder pr. sekund man får avhenger blant annet av hvor bredt bilde man lager, et typisk tall vil være 60 til 80 bilder pr. sekund.

3D[rediger | rediger kilde]

De siste årene er det blitt mulig å gjøre opptak av tredimensjonale volumer. Dette har ennå ingen sikker plass i klinisk praksis.

Flowkurve[rediger | rediger kilde]

Ultralydsignalet som returnerer til proben behandles slik at man i stedet for et bilde av strukturer henter ut informasjon om hastigheten til ting som beveger seg, og kun de som beveger seg fort. Dette gir informasjon om hastighet og retning på blodstrømmer. Dette kan brukes til å vurdere trangheter i klaffer og blodårer, og å kalkulere pumpekamrenes slagvolum. Dataene presenteres som en kurve med hastighet over tid. Dette kalles Doppler-måling.

2D med farge-Doppler[rediger | rediger kilde]

Ill. 3. En ventrikkelseptumdefekt (VSD), et hull mellom pumpekammerene. Den blå-grønne fargen viser en blodsprut gjennom skilleveggen. Bildet tilsvarer bildet øverst på siden, bortsett fra at det er snudd opp-ned.

Deler man bildet opp i små celler og innhenter hastighetsdata separat for hver av dem og fargekoder gjennomsnittsverdien for hastighet og retning har man farge-Doppler. Legges dette bildet over et todimensjonalt bilde tatt opp samtidig kan man visuelt lete etter trangheter, lekkasjer og defekter. Se illustrasjon 3.

Vevs-Doppler[rediger | rediger kilde]

Hastighetsinformasjon fra vevet. Kan analyseres på flere forskjellige måter. Fortsatt et forskningsverktøy.

Tilganger[rediger | rediger kilde]

Akustiske egenskaper ved forskjellige typer vev og indre organer organer legger begrensninger på fra hvilke avstander og vinkler hjertet kan betraktes og hvilke bilder som kan framstilles. For eksempel er lungene i praksis ugjennomtrengelig for ultralydbølgene på grunn av luften, mens leveren på grunn av blodet lar lyden forplante seg godt. Det er derfor vanskelig å se inn mange steder på brystkassa (thoraks), mens man kan se forbausende mye fra magen (abdomen) og opp, dersom mengden bukfett ikke er for stor.

Transthorakalt[rediger | rediger kilde]

Gjennom brystveggen. Den som skal undersøkes ligger på rygg, i sideleie, eller mer eller mindre sittende. Proben holdes mot brystveggen, i halsgropa (jugulum) eller rett under ribbeina. Hjertets venstre hovedkammer (ventrikkel), forkamrene (atrier) og klaffene mellom forkammer og hovedkammer sees bra. I tillegg sees klaffen ut av venstre hovedkammer og skilleveggen mellom hovedkamrene godt. Høyre hovedkammer, klaffen ut av denne og skilleveggen mellom forkamrene kan i praksis kun vurderes hos barn. En kan også vurdere eventuelle væskeansamlinger i hjerteposen (perikard). Deler av hovedpulsåren (aorta) og lungepulsåren kan også til en viss grad vurderes hos barn.

Transøsofagalt[rediger | rediger kilde]

Gjennom spiserøret. Pasienten er enten lett sedert (får beroligende medisiner) eller i full narkose (hos barn eller under operasjoner). En miniatyrisert probe legges ned i spiserøret. Selve proben vil da ligge rett bak eller under hjertet. Fordelen er at billedkvaliteten blir dramatisk bedre ettersom det er mindre annet vev mellom proben og hjertet. Ulempen er at det er kun enkelte strukturer man får sett godt fra disse vinklene. Det er forkamrene med inn- og utløp, utløpet fra venstre hovedkammer og hovedpulsåra. Skilleveggene mellomde to forkamrene og de to hovedkamrene sees svært godt. Metoden brukes derfor ved kateterbasert lukning av huller i disse skilleveggene. Den brukes også hyppig under hjerteoperasjoner for å veilede kirurgen.

Intrakardielt[rediger | rediger kilde]

Inne fra hjertet. En svært miniatyrisert probe føres inn i hjertet gjennom en blodåre, som regel fra lysken. Metoden er er svært dyr, og er ikke alment utbredd.

Epikardielt[rediger | rediger kilde]

Mot hjertemuskelen. Dette kan gjøres under hjerteoperasjoner. Når hjertet er lukket, men brystkassen fortsatt åpen kan man sette en probe rett på hjertet for å vurdere resultatet av kirurgien.