Dragvoll
- For universitetscampus med samme navn, se NTNU Dragvoll.
| Dragvoll | |||
|---|---|---|---|
 Dragvoll med hhv. Dragvoll idrettssenter, NTNU Dragvoll og Dragvoll gård bakerst. | |||
| Basisdata | |||
| Bydel | Lerkendal | ||
| Kommune | Trondheim | ||
| Grenser til | Stokkanhaugen, Lohove, Steinan, Granåsen | ||
| Navngivning | 1667 | ||
| Navnebakgrunn | Sannsynligvis av drag, navn på Stokkbekken i nærheten av Dragvoll gård og voll | ||
| Beliggenhet | |||
 Dragvoll 63°24′37″N 10°27′51″Ø | |||
.jpg)
Dragvoll er et sted i bydelen Lerkendal sørøst i Trondheim, beliggende mellom Stokkanhaugen i øst, Lohove i vest, Steinan i sør og Granåslia mot nord. Området er i nyere tid mest kjent for sitt universitetsområde for NTNU.
Historie[rediger | rediger kilde]
Dragvoll gård tilhørte i middelalderen erkebiskopen og domkapitlet. Den gikk tidligere under navnene Draghaull (1519), Dragouldt (1570), Drauold (1621) og Dragwoll (1667) før den fikk sitt nåværende navn i 1667. Første del av navnet stammer mest sannsynlig fra bekken (Stokkbekken) i nærheten av gården og siste del av voll.[1] De tidligste nedtegnelser av gården har både kongen og pastor av Vår Frue kirke som begge eier en halvdel hver. Den første nedskrevne gårdbruker var Joon Draguol og hans kone Ingeborg i 1645. Gården ble privatisert imellom 1661 og 1683, og hvor odelsrett for Kaspar Widthagen ble registrert i sistnevnte år. I 1701 ble gården videreført til pastor Wilhelm Sebastian With i Trondheim, som kun stod som eier av Dragvoll og ikke drev gården.[2]
Melcher Brødicher kjøpte gården i 1727 og den gikk siden til flere ulike eiere, fra Anche Bennickmand, Fredrich Fabich, Charles Omilus Lutzow og Morten Simonsen Hoff. Sistnevnte solgte Dragvoll til Fredrik Christian von Krabbe i 1774, som igjen solgte den videre til Johanna Nikolava Ulfers to år senere. Hun beholdt gården frem til den ble overført til Reiner Ulfers. I 1839 gikk den videre til M. Spechman, Engelbright Thun i 1850, Gustav Olsen i 1870, Jacob Høe i 1876 og til Arnt Clemmetsen Grendahl i 1881. Ved siste overdragelse var mye av gårdsbruket fraskilt, og det som stod igjen var 35 hektar med dyrkamark samt skog og eng.[2]
Den siste og nåværende hovedbygningen på Dragvoll gård ble bygget som trønderlån rundt 1800. Låven ble bygget rundt 1848, med rester av tidligere grunnmur som kan stamme fra middelalderen.[3] Stallen er av nyere dato og stammer fra 1938. I 1981 brøt en ungdomsgjeng seg inn i låvebygningen og tente opp bål, som gjorde at bygningen ble overtent. En uke senere ble restene av låvebygningen og grunnmuren revet ned, hvor riving av grunnmuren var i brudd med vernebestemmelsene.[4]
Selve gården med områdene rundt ble kjøpt opp av staten i 1964 for å gjøre plass til bygningsmasse for det kommende Universitetet i Trondheim. En bekymring rundt denne tiden var å finne et område som kunne tillate fremtidige utvidelser.[5] Norges tekniske høgskole var på denne tiden den største utdanningsinstitusjonen i Trondheim og estimerte at den hadde behov for om lag 250 dekar for å kunne ekspandere ved Gløshaugen i det kommende tiåret.[6] Dragvoll ble til slutt valgt fordi området lå landlig til, hadde areal nok til fremtidig utbygging og areal til annen infrastruktur som grøntareal, parkeringsplasser, idrettsanlegg og studenthybler.[7] Planene om et universitet i Trondheim og utbygging av Dragvoll ble vedtatt i Stortinget i 1968.[6] Den danske arkitekten Henning Larsen stod bak vinnerutkastet, og universitetssenteret ble åpnet i 1978. NTNU Dragvoll ble utvidet tidlig på 2000-tallet og siste gang i 2007.
Veier på Dragvoll[rediger | rediger kilde]
Referanser[rediger | rediger kilde]
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Bratberg, Terje T. V. (2008). Trondheim byleksikon. Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 146. ISBN 978-82-573-1762-1.
- Eriksen, Roald (2007). Hvorfor ble Dragvoll valgt til universitetsområde? (Strinda den gang da). Trondheim: Strinda historielag. s. 25–27. ISBN 82-92357-07-6.
- Grendahl, Kristoffer (2003). Dragvoll. Storgård – vanlig gårdsdrift – universitet (Strinda den gang da). Trondheim: Strinda historielag. s. 22–31. ISBN 82-92357-02-5.