Diskusjon:Bendik Riis
Denne teksten var "plassert inn" midt i den tidligere teksten. Jeg mener at noen av den bør innarbeides i den til én helhet, og noe av det er sjangerfremmed og bør utgå. --MHaugen 28. nov 2006 kl. 08:05 (CET)
Kort biografi:
Bendik Arnold Riis Kristiansen ble født i Fredriksstad 20. november 1911. Familien var fattig, men hjemmet var preget av kjærlighet, nærhet og glede.
Våren 1928 banket politiet på døra hos familien i Holmegata. Utkastelse. Tvangsauksjon. Bendik var på skolen og kom hjem til en situasjon som for alltid brente seg fast til et bilde på samfunnets overgrep mot familien hans. I 1955 malte han et av sine hovedverk, Utkastelsen, på grunnlag av et foto der familien står utenfor barndomshjemmet i 1927.
Skammen over utkastelsen lå tungt over familien. Bendik innså at det ville bli opp til ham å gjenreise familiens ære. Han bestemte seg for å bli en berømt kunstner.
Tidlig viste han sitt talent som tegner og maler, og foreldrene gav ham frie tøyler til sin kunstneriske utfoldelse. Han utviklet en dyp kjærlighet til naturen og gledet seg over årstidenes skiftninger. Ved siden av jobben som skilt- og dekorasjonsmaler gikk han på teknisk aftenskole og på malekurs hos W. S. Dahl. Han debuterte på Høstutstillingen i 1933 med en tegning av en krøpling.
I 1939 begynte han på Statens Håndverks- og Kunstindustriskole i Oslo. Lærere var Per Krogh og Karl Høgberg. Ett år senere begynte han på Akademiet der Aksel Revold og Georg Jacobsen underviste.
Tyskernes angrep på hans elskede fedreland var et ufattelig overgrep. "Jeg skulle studere kunst, men de andre ville krig!" Til tross for sin avsky for voldshandlinger, meldte han seg til krigstjeneste. Han reiste til Hvalsmoen sammen med sin far, men de kom aldri ut i kamp og ble demobilisert etter et par dager. På hjemvei møtte han tyske soldater som hadde okkupert Norge. Krig og vanskelige familieforhold fikk schizofreni til å bryte fram hos Bendik.
Tilbake på Akademiet ble alt galt. Borte var den rappkjeftede Fredrikstadgutten. Han trakk seg inn i seg selv, ville ikke ha kontakt med andre og gikk på gangen når lærerne skulle gi ham korrektur. Han reiste snart tilbake til Fredrikstad. Han lot hår og skjegg gro og kledde seg oppsiktsvekkende som en protest mot krig og tysk okkupasjon. Han ble en byoriginal, for mange en fargeflekk i krigens grå hverdag.
Bendiks mor, som alltid hadde vært et frodig menneske, både på kropp og sjel, ble syk og mager. Hun fikk et nervøst sammenbrudd og døde i november 1943. Bendik var ikke i tvil om at det var nazistene som stod bak morens dødsfall.
Med moren borte fikk familien det ennå vanskeligere. Naboene beklaget seg over Bendiks oppførsel. Han kunne gå naken ut i snøen om natten for å kjenne hvordan fuglene hadde det.
17. mai 1944 gjorde han noe som ingen andre våget i Fredrikstad: Med en fane påmalt FREDSVENN marsjerte han i byens gater og sang "Ja, vi elsker". Han fikk en hale med unger etter seg, men knapt noen voksne torde følge med. Til sist ble han tatt hånd om av politiet. Antakelig har de villet hindre at han falt i nazistenes klør.
Faren døde i februar 1945. Da frigjøringen kom, bodde Bendik alene sammen med sin gamle bestemor. Han var arbeidsløs, fattig, underernært og til latter for hele byen.
Hans merkelig oppførsel og familiens oppløsning gjorde naboene urolige. I februar 1946 møtte så forsorgen opp, og for annen gang stiltes familiens eiendeler til skue på gaten. Bendik fikk sinnsykeattest og ble lagt inn på Gaustad sykehus 6. mai 1946.
Legene så etter hvert Bendiks talent og lot ham få malersaker. Bendik skapte noen av sine vakreste bilder på Gaustad. De er gjerne storslåtte naturmotiver eller hildringer fra lykkeligere dager der søsteren Valgjerd er et naturlig midtpunkt. Bendiks bilder viser oss en fascinerende person med stor kjærlighet til natur, dyr og mennesker. I bildene sine frigjorde han seg fra sykdommens tvangstrøye.
En barndomsvenn, Håkon Fjellheim, sørget for at han i 1952 kunne forlate sitt "fengsel" og bo hjemme hos ham på Malmøya utenfor Oslo. Der kunne han få male ute i naturen. Dette gjorde ham godt, og han skapte sine største verker der. På Malmøya hadde han gode dager fram til 1961. Dårlig helse gjorde at han da ble lagt inn på Dikemark sykehus. Der fikk han medisiner mot sin sinnssykdom. Han ble sløvet og la på seg. Senere ble han flyttet til Rishaugen, et pleiehjem for sinnslidende ved Halden.
Han har hatt bilder på Høstutstillingen åtte ganger siden debuten i 1933. I 1984 var han Norges representant på den internasjonale biennalen i Venezia.
Bendik Riis døde på Rishaugen pleiehjem 20. januar 1988.
Viktige separatutstillinger og minneutstillinger omfatter blant annet: Fredrikstad 1942 Galleri Paletten, Oslo 1958 Oslo Kunstforening 1969 Galleri Dobloug, Oslo 1978 Fredrikstad Kunstforening 1981 Bergens Kunstforening 1984 Galleri Dobloug 1988 Vandreutstilling fra Museet for samtidskunst 1993 Tvedestrand kunstforening 1994 Galleri F15 1998.