Di Xin

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Di Xin (kinesisk: 帝辛, pinyin: Dì Xīn, død 1122 f.Kr.) var Shang-dynastiets siste konge. Han ble opprinnelig gitt navnet Zhòu, og dermed kalles han også gjerne Zhòu Xīn eller Zhòu Wáng. Han kunne også tiltales med "dynastinavnet" Shāng foran ethvert av hans øvrige navn, altså f.eks. som Shāng Zhòu.

I Den store historikers nedtegnelser forteller den gamle historiker Sima Qian at Di Xin tidlig i livet la for dagen egenskaper som lagt overskred den alminnelige mann. Han var rask i hodet men også rask til å flamme opp i sinne. Han var lillebror til Wei Zi og Wei Zhong (begge barn ved farens konkubine), og far til Wu Geng og Lu Fu. Hans far, Di Yi, hadde to brødre: Ji Zi og Bi Gan.

Di Xin utøkte Shang-territoriet i kamp mot stammefolkene som bodde rundt det, blant annet Yi Ren-stammen, også kjent som de østlige yi (dongyi).

Senere i livet ble han svært drikkfeldig, veltet seg i kvinner og umoralsk levnet, og forsømte å styre sitt rike på skikkelig vis. Broren Wei Zi forsøkte å tale ham til rette, men ble avfeid. Verre gikk det med onkelen Bigan som også forsøkte å få Di Xin til å endre sitt liv. Di Xin beordret at hans hjerte ble skåret ut av ham så han kunne se hvordan en vismanns hjerte så ut. Da hans andre onkel Ji Zi hørte det, protesterte han overfor sin kongelige nevø. Han reddet livet ved å late som om han var gal, og ble bare kastet i fengsel.

Da Zhou-folket seiret over Shang i krigen, satte kong Di Xin fyr på sitt palass og begikk selvmord.