Dønnes-Rosen

«Dønnes-Rosen» er et skillingstrykk som Alf Prøysen presenterte i sin visespalte i «Magasinet for Alle» årgang 1955. Dette skulle være en kjærlighetsvise som hadde vært sunget på Nordlandskysten i over to hundre år, til melodien «En vise jeg vil skrive». Etterhvert kom det frem opplysninger om at visen muligens var adskilling yngre enn hva Alf Prøysen først hadde blitt fortalt.

Teksten

1.På Dønnes bodd en pike i syttenhundrede,
hun var så fin og fager og hadde beilere,
hun fikk nok ei den husmannsgutt hun elskede i lønn,
thi hennes stolte fader fornektet hennes bønn.

2.Hun skulle ha en bonde, en gammel rik tyrann,
hun gråt så bitre tårer for denne festemann.
Det ble bestemt til bryllup i Dønnes stenkapell
det var ved Sankthans tider en stille sommerkveld.

3.Og brudgom kom med følge fra Mo i Ranafjord,
og landet ut i Steinsvik og kom til Dønnesjord.
Da møtte brudens fader med flaske ut i hånd
de drakk og turet lenge ja helt til morgenen kom.

4.Så opprant bryllupsdagen og bruden var så rank,
hun hadde silkekjole og søljer som var blank.
Og ingen så vel siden et ulikt par som dem
en olding sjanglet dødstrett med brud til alteret frem.

5.Da vielsen var over de opp til Dønnes gikk,
og gjestene de turet tok til med sterke drikk.
Men bruden satt på kammer hun var så sår i sinn
på husmannsgutten tenkte hun og gråt for gutten sin.

6.Og da det led på natten med gylden morgensol,
hun samlede sitt brudeslør og ut av kammeret fór,
hun kastet seg i Gåsedam hun tok sitt unge liv
og hennes unge legeme omkranset ble av siv.

7.Omsider trådte brudgom i brudekammer inn,
han ville favne bruden så fager og så fin.
Han så kun tomme vegger og gjorde straks alarm,
til slutt ble bruden funnet hun var da enda varm.

8.Hun lagdes i en kiste med brudekjolen på,
og lå som om hun smilte med brudesløret på.
Da sluttet drikkegildet og brudgom gikk i seng
mens morgensolens stråler forgylte mark og eng.

9.Og bruden skulle hvile på Mo i sorten jord
og brudgom tok da kisten og la på Ranafjord.
Så røk det opp til kuling og hele følget sank,
av bruden og av brudgom og følget ei man fant.

10.Nu hviler deres legem blant tang på slimet bunn
men deres sjel er oppe i himlens skjønne lund.
Og atter ligger havet så blankt i morgenyr
det gjemmer deres legem til dommedagen gryr.

11.Du stolte mor og fader som barn i verden har,
å la dem selv bestemme for kjærlighet er vár,
og tving dem ei i sorgen til slutt at visne bort
for dette liv på jorden det går så alt for fort.

Kilder

• De gamle visene 2 med Alf Prøysen, Forlaget For Alle, Oslo 1973