Bedraget

«Bedraget» er et skillingstrykk. Alf Prøysen presenterte den i sin visespalte i «Magasinet for alle» i 1956. Visa er spredt i muntlig overlevering, og i en rekke handskrevne visebøker. I noen avskrifter oppgis det at en er skrevet av «den kjente visesanger Ola Mo fra Toten».

Teksten

1.Ja, ærede leser og skjønn leserinne,
nu vil jeg fortelle hva jeg er for kar.
Det kunne vel hende man meg ville finne
på billedet gammel og muggen og rar.
Men jeg har vært ung og så munter en gang
hatt kjæreste og sjunget så mangen en sang.

2.Hist henne hvor Mjøsa seg smilende slynger
ved Toten der er jeg alt båren og født,
og huset så blidt under trærnes klynger
det står der ennu og lyser så rødt.
Min fader var husmannen Amandus Mo
der arbeidet strevsomt og ærlig og fro.

3.Så var det en vinter at krigen utbryter
jeg nettopp hadde fylt mine fjortende år,
mot svensken at kjempe som ordren den lyder
min fader alt føle fikk krigerens kår,
min moder fikk sande og smake den brodd
som enke at sitte i armodens lodd.

4.Da var jeg den eldste av søsknene tretten,
så måtte jeg ut for å tjene mitt brød,
jeg arbeidet flittig og trolig randt svetten
dog titt var det knapt ut i krigsårens nød
men sinnet var muntert og helbreden sunn
og flittig jeg sang til hver tid og hver stund.

5.Årene svandt og jeg ble fem og tyve
var munter og sprek og ble pikenes venn
jeg dansede springdans så det kunne gyve
og polka og gallopp hver aften så sen
dertil jeg kunne som kar ta en støyt
når julen var kommet med turing og føyt.

6.En sommer jeg beilet til en pike så yndig
jeg svor henne troskap i liv og i død,
hun ga meg et svar, hennes stemme lød fyndig:
Ja, din vil jeg være i lyst og i nød.
I julen den glade det ble så bestemt
vårt bryllup at feire med gilde og skjemt.

7.Så var det en aften i augusti måned
jeg skyndte avsted for å treffe min venn,
Mjøsen den lå der så stille og blånet
mens himmelens stjerner alt tittede frem.
Med ett jeg så stanset og lyttede spent
en latter mitt øre av vinden ble sendt.

8.Jeg listet meg sakte langs trærnes stammer
men stoppet med ett i den skyggefull lund,
thi henne ved treet, o hatet vilt flammer
står tvende så kjærlig med munn i mot munn.
Min pike det var, og den fremmede fyr
en fetter fra byen, hver jomfru ham skyr.

9.Mitt hjerte var bristet og hastig jeg vender
den troløse aldri jeg mere vil se,
og medens jeg flykter jeg blikket til sender
den høyeste himmel i kummer og ve.
Mens hellig jeg lover at aldri mer vil
fler piker jeg elske og tro deres smil.

10.Ja nu er jeg gammel og derfor ei mere,
jeg synger i selskaper, bryllup og lag,
av sange og dikte jeg skriver ei flere
for synet mitt svikter hver eneste dag.
Men nu har en boktrykker kjøpt dem av meg
dem jeg har sjunget så titt på min vei.

11.ja ærede leser og skjønn leserinne,
nu har jeg mitt levned oppskrevet for jer.
Og takke jeg vil hvis I har meg i minne
syng mine viser jeg ønsker ei mer.
Syng dem i glede og smerte så vill
en pris jeg meg tager og lytter dertil.

Kilder

• De gamle visene 2 med Alf Prøysen, Forlaget For Alle, Oslo 1973