Arne Grønningsæter

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Arne Grønningsæter
Født11. mai 1951Rediger på Wikidata (72 år)
FarFredrik Grønningsæter
NasjonalitetNorge[1]

Arne Backer Grønningsæter (født 11. mai 1951) er sosionom, forsker, fagforeningsleder og kirkepolitiker. Han er sønn av Fredrik Grønningsæter som var biskop i Sør-Hålogaland 1982 – 1992.[2] Han er gift med journalist og forfatter Olav André Manum.[3]

Grønningsæter er utdannet sosionom ved Diakonhjemmets sosialhøgskole og M.A. fra North London University. Han var leder i Norsk Sosionomforbund fra 1989 til 1992 da forbundet gikk inn i Fellesorganisasjonen. Han var styreleder for Landsforeningen mot aids i perioden 1994 til 1998.

Han var medlem av Oslo bispedømmeråd fra 1998 til 2006, leder for rådet i 2000 til 2002. Han var medlem av Mellomkirkelig råd fra 2002 til 2006 og i Kirkerådet fra 2006 til 2010. I 2006 var han kandidat til vervet som leder av Kirkerådet. Han markerte seg som talsmann for homofile i kirken.

Fra 1995 har han vært ansatt i Forskningsstiftelsen Fafo hvor han har innehatt forskjellige posisjoner som forsker, avdelingsleder for internasjonal avdeling, leder for Sør-Afrikakontoret og forskningsleder for velferdsforskning.[4] Fra 2011 er han også engasjert som førsteamanuensis ved Universitetet i Agder. Han forskning har vært konsentrert om sosiale tjenester og utsatt gruppers levekår. Blant temaene som har stått sentralt er barnevern, hiv/aids, LHBT og andre marginalisert grupper. Han har også vært sterkt engasjert når det gjelder profesjonsetikk for sosialarbeidere og var i perioden 2001 til 2008 leder for International Federation of Social Workers’ etikkomite.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ LIBRIS, libris.kb.se, utgitt 10. mai 2016, besøkt 24. august 2018[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ «– Den norske kirke har mistet en markant profil». www.vl.no (norsk). Besøkt 5. november 2019. 
  3. ^ Viggen, Eirik Dahl (30. november 2018). «Sosionomene fryktet hivsmitte på hjemmebesøk». fontene.no. Besøkt 5. november 2019. 
  4. ^ FAFOs ledelse Arkivert 18. november 2015 hos Wayback Machine.