Apabhramsha

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Apabhraṃśa (sanskrit: अपभ्रंश, IPA:[əpəbʱrə̃ˈɕə]) er en nedsettende benevnelse som betyr «korrupt» eller «ugrammatikalsk språk». Benevnelsen ble benyttet av Patañjali, og av senere forfattere av sanskrit-grammatikker, som en karakteristikk av dialekter som avviker fra normene i grammatikken til sanskrit.

Begrepet brukes om de dialektene blant indoariske språk, som dannet overgangen mellom middelindoariske språk og de første moderne indiske språkene som starter med Braj Bhasha. Tidsmessig omfatter dette perioden mellom det 6. og det 13. århundre. Ordet prākrit, herunder pāli, avgrenses i så måte til de folkelige dialektene som ble talt i India fra det 4. til det 8. århundre. Apabhraṃśa-språkene utviklet seg til de moderne indoariske språkene som bl.a. omfatter hindi, bengali, marathi, urdu, gujarati, oriya og sinhala.

Disse tidsmessige skillene er imidlertid ikke helt bastante. Noen filologer benytter ordet f.eks. ordet prākrit til å betegne språk langt inn i den middelindoariske perioden. I tillegg ble enkelte av apabhraṃśa-språkene brukt helt frem til det 15. århundre. Overgangen fra apabhraṃśa til moderne indisk i nord-India, fant likeledes sted allerede i det 11. århundre.

En betydelig mengde med litteratur i apabhraṃśa finnes i jainistiske biblioteker. Mens Amir Khusro og Kabir skrev i et språk som var veldig likt moderne hindi, fortsatte mange poeter å skrive i apabhraṃśa, spesielt i regioner som ble styrt av hinduregenter. Apabhraṃśa-forfattere inkluderer Sarahapad av Kamarupa, Devasena av Dhar (9. århundre), Pushpadanta av Manyakheta (9. århundre), Dhanapal, Muni Ramsimha, Hemachandra av Patan og Raighu av Gwalior (15. århundre). Et tidlig eksempel på bruken av apabhraṃśa er i Vikramorvashiyam av Kālidāsa, der Pururava spør dyrene i skogen etter sin elskede som har forsvunnet.