Anafor (syntaks)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Anafor (av gr. anaphérō, «jeg gjentar») er i syntaksen et ord som viser tilbake til noe som er nevnt tidligere i setningen. Anaforer på norsk er seg selv og hverandre. Anaforer viser alltid tilbake til en antesedent. En anafor må være bundet i styringskategorien sin, det vil si den minste setninga som inneholder anaforen og anaforens antesedent.[1]

Et eksempel på dette:

  1. Kari i ser seg selv i.
  2. * Kari i ser seg selv j.

I den første setningen er Kari antesedenten til anaforen. Den andre setningen (hvor Kari og seg selv har forskjellig indeks, noe som vil si at de ikke viser til samme person) er ugrammatikalsk, fordi anaforen ikke har noen antesedent, og dermed ikke viser tilbake til noe.

I setningen "Kari sa at Per skulle tenke på seg selv", er det Per, og ikke Kari, som er antesedenten til seg selv, fordi den minste setningen som inneholder anaforen er "at Per skulle tenke på seg selv". Seg selv må da vise tilbake til Per, for Kari er ikke med i denne leddsetningen.

Forskjellen mellom en anafor og et pronomen er at pronomener må være frie i styringskategorien sin. Det som et pronomen viser tilbake til, står altså ikke i den samme minste setningen som pronomenet selv.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Tor A. Åfarli og Kristin M. Eide: Norsk generativ syntaks. Novus forlag, Oslo (2003). ISBN 82-7099-372-7