Aleksej Stakhanov

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Stakhanov (i midten) i samtale med en annen gruvearbeider.
Stakhanov hylles på frimerke, utgitt i 1985 ved 50-årsmarkeringen for Stakhanov-bevegelsen.

Aleksej Grigorjevitsj Stakhanov (russisk: Алексей Григо́рьевич Стаха́нов; født 21. desember 1905jul./ 3. januar 1906greg. i nærheten av Orjol, død 5. november 1977 i nærheten av Donetsk) var en sovjetrussisk gruvearbeider som ble utnevnt til «Helt av det sosialistiske arbeid» i Sovjet under Josef Stalin i 1930-årene.

Sommeren 1935 jobbet Stakhanov i kullgruven Central Irmino. Der foreslo han en omlegging av kullbrytningen: Han mente selve brytningen ved hjelp av pressluftshammere burde skilles fra forstøtning med pitprops for å hindre ras. Forstøtningen skulle skje ved hjelp av et større antall hjelpearbeidere.[1] 31. august 1935 fikk han anledning til å prøve sitt forslag. Det førte angivelig til at man slo alle tidligere kullrekorder, og sprengte ut hele 102 tonn kull (14 ganger hans kvote) i løpet av ett skift på 5 timer og 45 minutter.

Stakhanovs eksempel og innsats ble brukt i sovjetisk propaganda og arbeidsliv, i den såkalte Stakhanov-bevegelsen. Mens man tidligere i den såkalte «udarniki-bevegelsen» (stormtroppbevegelsen) hadde fokusert på økt arbeidsintensitet for å øke produksjonen gjorde man nå mer for å forbedre organiseringen av arbeidet og beherske teknikken.

Stakhanov ble framhevet i aviser og på plakater i lang tid fremover som modell, og andre sovjetiske borgere ble oppmuntret til å følge hans eksempel. Han dukket også opp på forsiden av Time Magazine.

Stakhanov var vararepresentant i det øverste Sovjet i Sovjetunionen av første sammenkomst. Han ble tildelt to Lenin-ordener, en Order of the Red Banner og mange andre medaljer for innsatsen i gruvedriften.

Det ble etter hans død satt spørsmålstegn ved om Stakhanov virkelig hadde fått ut så mange tonn med kull som det ble hevdet av de sovjetiske myndighetene. I 1985 trykket avisen New York Times en artikkel der de påstod at selv om Stakhanov virkelig hadde lyktes i å få til dette så var det bare fordi det sovjetiske kommunistpartiet hadde forhåndsarrangert hendelsen for å øke den offentlige moralen.

Det ble også hevdet at han hadde flere hjelpere og at den raske kullutvinningen gjorde kullet dårligere og at det gjorde kullgruvene mer ustabile og økte risikoen for gruvearbeiderne.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Stakanov-bevegelsen», Arbeidernes leksikon bind VI, Arbeidermagasinets forlag (1936)