2+1-vei

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Fra Riksväg 34 i Sverige. En 2+1-vei
Konseptet ved en 2+1-vei

2+1-vei viser til en type trefelts vei, med to kjørefelt i den ene retningen og ett i motsatt retning. For en optimal flyt i trafikken blir avsnitter med to felt som regel fordelt vekselvis mellom de to kjøreretningene langs strekningen. For å lette forbikjøring av tungtrafikk blir tofeltsstrekningene i kupert terreng fortrinnsvis lagt i stigninger. Ofte er kjøreretningene skilt av en midtdeler.

I Norge er 2+1-veier et av Vegvesenets alternativer for motortrafikkveier med en årsdøgntrafikk på 8 – 12 000 og fartsgrense på 90 km/t.[1] Slike veier skal ha midtdeler. De er ikke motorveier, da en motorvei blant annet må ha minst to kjørefelt i hver retning.

Andre land[rediger | rediger kilde]

Sverige[rediger | rediger kilde]

I Sverige er to forskjellige typer 2+1-vei i bruk. Rundt 300 km er klassifisert som motortrafikkvei. Disse har planfri kryss og midtdeler, slik at de har et liknende sikkerhetsnivå som motorveier. Den andre typen har ikke planfri kryss, i stedet har de ofte egne ventefiler for køretøyer som vil svinge til venstre. Disse er ofte tidligere vanlige veier som har blitt ombygd.

Tyskland[rediger | rediger kilde]

I Tyskland blir 2+1-veier ofte brukt som riksveier (Bundesstraße) for å spare arealforbruk der trafikkmengden er for liten til å bygge firefelts vei. Disse veiene har som regel ikke midtdeler eller planfri kryss. Det stilles derfor store krav til veimarkeringene foran overgangssonene, som ofte av sikkerhetsgrunner er forholdsvis lange (tre kjørebaner der den midtre er markert som sperrefelt).

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

veistubbDenne veirelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.