Vindhyafjellene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Koordinater: 24°37′N 82°00′Ø

Vindhyafjellene
Vindhyafjellene
Vindhyafjellenes beliggenhet i India
Land: India India
Høyeste topp: Amarkantak (1 048 moh.)
Vindhyafjellene
Vindhyafjellene

Vindhyafjellene (sanskrit: विन्‍ध्य) er en fjellkjede med eldre, runde fjell og åser på det vest-sentrale indiske subkontinentet, som geografisk deler det indiske subkontinentet inn i Nord-India (Indus-Gangessletten) og Sør-India. Fjellene strekker seg over ca. 1 000 km i øst-vest-retning fra østligste delen av den vestlige delstaten Gujarat til Uttar Pradesh i sørøst. Fjellkjeden danner den nordlige grensen til Deccan-platået

Den vestlige enden av fjellkjeden ligger i delstaten Gujarat, på den østlige siden av Gujarat-halvøya nær grensen til dagens delstater Rajasthan og Madhya Pradesh. Etter at fjellene når skikkelig ned til subkontinentet strekker de seg nordøstover nær Ganges i Mirzapur. Området nord og vest for fjellene er tørt og ugjestmildt, og ligger i skyggen av både av Vindhya- og de høyere Aravallifjellene i sør som holder de rådende vindene unna.

I Vindhyafjellene har funn av menneskelige aktiviteter fra paleolitikum blitt gjort. I sandsteinsmassivene finnes klippemalinger med dyremotiv som er datert til år 8000-5000 f.Kr. De tidligste kjente flercellede fossilene av eukaryoter (trådformede alger) har blitt oppdaget i Vindhyaregionen og kan dateres tilbake til 1,6-1,7 milliarder år siden.[1] Vindhyan-platået er et platå som ligger nord for den sentrale delen av fjellkjeden. Byene Bhopal, delstatshovedstaden i Madhya Pradesh, og Indore ligger på platået, som stiger høyere enn Indus-Gangessletten som ligger nord for det. Disse byene ligger i foten av Vindhyafjellene.

Elvenes utspring[rediger | rediger kilde]

Sørsiden av fjellkjeden er drenert av Narmada-elven, som fortsetter vestover til Arabiahavet i den vide dalen mellom Vindhyafjellene og de parallellgående Satpurafjellene lenger mot sør. Nordsiden av fjellene er drenert av sideelvene til Ganges, inkludert Kali Sindh, Parbati, Betwa og Ken (de to sistnevnte er begge sideelver til Yamuna). Son og Tamsa eller Tons er begge sideelver til Ganges og drenerer de sørlige delene av fjellkjeden i dens østre ende.

Legende[rediger | rediger kilde]

Hindulegender sier at Vindhyafjellene en gang viste en tendens til å vokse så høyt at de hindret den vanlige banen til solen. Dette ble fulgt av økende forfengelighet på den delen av fjellkjeden, som krevde at Surya burde gå rundt Vindhyafjellene akkurat som han gjorde med Mount Meru. Behovet for å underkue Vindhyafjellene ved svik oppstod, og Agastya ble valgt til å gjøre det.

Agastya reiste fra nord til sør, og på veien møtte han de nå uframkommelige Vindhyafjellene. Han spurte fjellkjeden om å lette hans passasje over mot sør. I ærbødighet for Agastya bøyde Vindhyafjellene lavt nok til at vismannen og hans familie kunne krysse over og gå inn i Sør-India. Vindhyafjellene lovet også å ikke øke i høyde frem til Agastya og hans familie returnerte mot nord. Agastya bosatte seg permanent i sør og Vindhyafjellene, tro mot sine ord, vokste aldri ytterligere.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Bengtson S, Belivanova V, Rasmussen B, Whitehouse M. (2009). The controversial "Cambrian" fossils of the Vindhyan are real but more than a billion years older. Proc Natl Acad Sci U S A. 106: 7729–7734 PubMed