Viggo (tegneserie)

Viggo er en tegneserie skapt av den belgiske tegneserieskaperen André Franquin. På originalspråket heter han Gaston Lagaffe. “Lagaffe” betyr omtrent noe sånn som bommert på fransk. Serien omhandler den arbeidsskye Viggo som driver sine kolleger og venner til vanvidd med sine kokkekunster og eksperimenter. Beryktet ble blant annet Viggos selvbygde musikkinstrument, Viggofonen.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Franquin, som på dette tidspunktet hadde hovedansvaret for Sprint, hovedserien i det ukentlige tegneseriebladet Le Journal de Spirou, introduserte denne karakteren i utgave 985, publisert den 28. februar 1957^[1]^[2]. Hovedhensikten var i utgangspunktet å fylle opp et tomrom i magasinets layout og å presentere en komisk framstilling av bladets redaksjon.^[3] I begynnelsen var tegningene uten tekst, og formidlet at en underlig figur hadde dukket opp i magasinets redaksjon i den tro at han skulle få arbeid. Tegningene ble også assosiert med et mønster i margen av blå fotspor, som merker etter noen som har tråkket i våt maling. De første ukene gikk Viggo bare rundt på stedet uten å si noe og vi ser hvordan Sprint, og hans venn, Kvikk, ser rart bort på ham og lurer på hvem han er. Til slutt gikk Sprint bort til ham og spurte hvem han er og hva han gjorde der. Det viste seg at Viggo er blitt ansatt, men han vet ikke selv av hvem.

Til å begynne med var Viggo bare en morsom figur som opptrådte hist og her i bladet, og som hadde små biroller i hovedserien Sprint, men i desember samme år fikk han sin egen serie. Den kjørte i små striper fram inntil 24. september 1959, da den ble utvidet til en halvside. I 1966 ble serien utvidet nok en gang, og hadde nå en hel side til rådighet hver uke. Den ekstra plassen betydde mange flere muligheter for Franquin og Viggos eskapader.

Franquin ble fort mer glad i Viggo enn i Sprint, og gjennom hele 60-tallet var hans produksjon av Sprint nokså begrenset (ca. 25-26 sider i året), da han konsentrerte seg mer og mer om sin ukentlige halvside med Viggo. I 1968 forlot derfor Franquin Sprint-serien for å vie seg helt til Viggo. Heretter leverte han hver uke en ny side med Viggo helt fram til 1983, deretter mer sporadisk. Men Franquin fortsatte å tegne Viggo til det siste. Da han døde, lå det fire Viggo-sider på tegnebordet hans. To var ferdige, en manglet noen bobler, og på den siste siden var et par bilder ikke tegnet.

Karakteren Viggo[rediger | rediger kilde]

Viggo forble like lat overfor sine arbeidsoppgaver som han var i starten, men han utviklet etter hvert en foretaksvirksomhet og oppfinnsomhet som slo ut på helt andre områder. Han har en formidabel evne til å engasjere seg i alt som ikke har noe med jobben å gjøre og en lang rekke oppfinnelser gjør livet på redaksjonen til et sjansespill for de andre ansatte. Katastrofene hans oppfinnelser medfører møter han med sin faste replikk: “Hva i…?!”. Jobben hans er, formodentlig, å ta seg av lesernes brev, en stadig voksende haug av ubesvarte brev, og Kvikks og Plommesens forsøk på å få ham til å gjøre noe med det er et vedvarende tema i serien.

Viggo veksler mellom perioder med ekstrem latskap der det nærmest er umulig å vekke ham, og hyperaktivitet der han driver med sine oppfinnelser eller leker seg på andre måter. I løpet av årene har han eksperimentert med kokkekunst, musikk, dekorasjon, kjemi og mange andre hobbyer, alle med katastrofale resultat.

Viggo er svært glad i dyr. Den mest sentrale er en depressiv, aggressiv måke og en hyperaktiv katt, men han har også en mus og en gullfisk. Dyrene framstilles som oftest mer realistiske enn dyrene i Sprint-serien, i det vi ikke har tilgang til deres tanker.

Man kan spørre seg hvorfor Viggo aldri fikk sparken. Svaret på det er ganske enkelt at siden Viggo arbeidet i det samme forlaget som solgte Le Journal de Spirou, så var det faktisk bladets lesere som avgjorde hans skjebne. Helt spesifikt mottok forlagets redaksjon et stort antall leserbrev og var nødt til å beholde Viggo. Det var Kvikk som, åpenbart irritert, leste opp beslutningen i en stripe publisert i albumet Alle tiders Viggo.

“Kjære lesere av Viggo... Jeg har fått gleden av å bringe en strålende nyhet! På oppfordring fra utallige lesere vil vårt blad fra i dag av bringe videre Viggos opplevelser her i huset… Dette håper jeg tilfredsstiller leserne... Det er de tvilsomme kompisene Jidéhem og Franquin som har fått oppgaven å stå for de ukentlige rapportene om denne personens vanvittige påfunn”.

Viggos med- og motspillere[rediger | rediger kilde]

Kvikk (Fantasio), som også hadde en sentral rolle i Sprint-serien, var Viggos sjef inntil 1968. Da Franquin sluttet å tegne Sprint (Spirou), måtte han skrive Kvikk (samt Sprint, som tidvis også var med) ut av serien. I Viggo-serien er Kvikk en slags irritert farsfigur for Viggo. Franquin angret senere at han hadde brukt Kvikk på denne måten, da Kvikk i Sprint-serien selv hadde en klovnelignende rolle.

Plommesen (Léon Prunelle) overtar Kvikks rolle etter 1968. Han har enda kortere lunte enn sin forgjenger og har ikke bare arvet ansvaret med å få Viggo til å jobbe, men også oppdraget med å få underskrevet kontraktene med den rike forretningsmannen herr Parker (se lengre nede). På originalspråket roper Plommesen konstant "Rogntudju!", en omskriving av "Nom de Dieu" (Guds navn!).

Mons (Yves Lebrac) er en av tegnerne på redaksjonen. Selv om han normalt har et godt forhold til Viggo (i motsetning til hva gjelder Plommesen), så kan han reagere voldsomt når deadline for viktige arbeider nærmer seg. Fra tid til annen blir Mons med på Viggos påfunn, som regel med fatale konsekvenser.

Herr Høm (Joseph Boulier) er regnskapssjef for forlaget. Han sverger at han ikke vil hvile før han har oppsporet enhver bortkastet utgiftspost i magasinet, og dette retter seg naturligvis særlig mot Viggo. Han lykkes imidlertid aldri i sitt oppdrag.

Frøken Janne (M'oiselle Jeanne) blir introdusert i en stripe der Viggo har vunnet to billetter til et kostymeball. Viggo vil spørre en av jentene på redaksjonen om hun vil være med, og det viser seg å være frøken Janne, fordi hun har en hestehale og Viggos kostyme nettopp er en hest. Hun har en dyptfølt respekt og beundring for Viggo, men deres forhold forblir platonisk.

Julius-fra-Smiths-overfor (Jules-de-chez-Smith-en-face) er en av Viggos gode venner. Han arbeider rett over gata, men arbeidsinnsatsen er nok mest på linje med Viggos. De kommuniserer ved å snakke i tomme yoghurtbegre forbundet med en snor tvers over gata, eller de senker slagskip over telefonen.

Bartje (Bertrand Labévue) er Viggos fetter og gode venn. Hans etternavn på originalspråket, La Bévue, er i likhet med Viggos, La Gaffe, et synonym for å begå en bommert eller tabbe seg ut. Bartje har ikke det samme lyse sinn som Viggo og lider ofte av depresjoner – en tilstand Franquin også slet med.

Herr Parker (Aimé De Mesmaeker) er en rik forretningsmann som eier blant annet et privatfly (inntil Viggo ødelegger det). Han deler ofte Plommesens purpurrøde ansiktsfarge, når underskrivingen av kontraktene igjen og igjen går i vasken på grunn av Viggo.

Konstabel Strøm (Joseph Longtarin) er en politimann som arbeider i nærheten av Viggos arbeidsplass. Han har ansvar for å påse at trafikkreglene blir fulgt og at ingen parkerer ulovlig. Han ser det som sin livsoppgave å passe på at parkeringsbestemmelsene blir overholdt og parkometeravgiftene betalt. Viggo er selvsagt hans yndlingsoffer, men de fleste forsøk på å knipe Viggo ender bare i frustrasjoner for konstabel Strøm.

Viik og Sniik (Ducran & Lapoigne) driver et firma som ligger vegg i vegg med Viggos arbeidsplass. Veggene klarer ofte ikke å begrense Viggos eksperimenter og oppfinnsomhetstrang og de eksplosjonene som gjerne følger. Mer enn en gang stirrer de to rasende ansiktene gjennom enda et nytt hull i veggen…

Det lokale brannkorpset kan etter hvert veien til forlaget i blinde, det er en vei de må tilbakelegge både titt og ofte. Det er ikke få av Viggos påfunn som ender med eksplosjoner, branntilløp og større skader på bygningsmassen.