Tung krysser

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
HMS «Frobisher», en tung krysser i Hawkins-klassen fra begynnelsen av 1920-årene.

Den tunge krysseren var en type av den lette krysseren, et krigsskip i det tjuende århundret for langavstandsoppdrag, høy hastighet og tung bestykning på mer enn 203mm i kaliberet samt deplasement på mer enn 10 000 tonn. Den tunge krysseren ble skilt fra sin forgjengeren med en ny klassifisering av skipstypen basert på artilleristyrke og deplasement etter Washingtonkonferansen 1922. Den lette krysseren normalt kan ha et deplasement på opptil 10 000 tonn og tung bestykning på opptil 152mm eller 155mm. Betegnelsen på den nye skipstypen som heavy cruiserengelsk og scwerer kreuzertysk ble benyttet i de fleste marineflåtene først etter 1930.

Den første lette krysseren som teknisk sett var egentlige en tung krysser, HMS «Hawkins», var allerede levert i 1918 og dermed skulle tjente som inspirasjon for den nye skipstypen. Den britiske marinen identifiserte et behov for en kryssertype for eskorteoppdrag med ekstra rekkevidde i mellomrommet mellom den lette krysseren og slagkrysseren. Etter Washingtonkonferansen startet de fleste marineflåtene byggingen av et stort antall tunge kryssere kalt «Washingtonkryssere». Under den andre verdenskrigen 1939-1945 ble restriksjonene på byggingen av tunge kryssere oppgitt av de krigførende sjømaktene, og en rekke ulike klasser for forskjellige hovedroller, f.eks som eskortefartøyer med tung luftvern for hangarskip og slagskip, hadde oppstått.

Den tunge krysseren i ettertiden ble den største krigsskipstypen som fremdeles var benyttet av en rekke marineflåter deriblant den amerikanske og den sovjetiske marinen, betegnet som «large cruisers». Artillerivåpenet ble ikke lenge så effektivt mot andre skip som styrebare raketter som i 1950-årene revolusjonerte sjøkrigføringen, dermed var det ikke lenge noe behov for krigsskip med tung artilleri.

Se også[rediger | rediger kilde]