Supermarine Sea Otter
| Sea Otter | |||
|---|---|---|---|
 En prototyp av Sea Otter | |||
| Informasjon | |||
| Rolle | Amfibiefly | ||
| Produsent | Supermarine | ||
| Designet av | Reginald Mitchell | ||
| Første flyvning | 23. september 1938 | ||
| Status | Pensjonert | ||
| Brukt av | Royal Air Force Royal Navy Flyvevåbnet | ||
| Produsert | 1942–1945 | ||
| Antall produsert | 292 | ||
| Utviklet fra | Supermarine Walrus | ||
Supermarine Sea Otter var et britisk amfibiefly, konstruert og bygget av Supermarine; det var en utvikling av Walrus, men hadde lenger rekkevidde. Sea Otter var det siste dobbeltdekker sjøfly som ble bygget av Supermarine, det var også den siste dobbeltdekker i tjeneste ved Royal Navy og RAF.
Konstrusjon og utvikling[rediger | rediger kilde]
Den vesentligste forskjellen mellom Walrus og Sea Otter var plasseringen av motorene. Walrus hadde en bakmontert motor med skyvepropell mens Sea Otter hadde frontmontert motor og traktorpropell. Det var en betydelig utvikling av kombinasjonen av motor og propell i konstruksjonen av Sea Otter, med et konsept kalt "Stingray". Det opprinnelige testflyet hadde en Bristol Perseus XI stjernemotor med en to-bladet propell som ikke ga tilfredsstillende resultat, den ble derfor erstattet med en tre-bladet propell, senere igjen endret til fire-bladet type med bladene i par satt i 35° vinkel, i stedet for normalt 90°. Første flyvning fant sted 23. september 1938, men det var ikke før januar 1942 at luftfartsministeriet plasserte en bestilling. På grunn av problemer med kjøling ble motoren byttet til Bristol Mercury og tre-bladet propell. Sea Otter ble brukt både av RAF og Royal Navy for sjøredning og patrulje.
Produksjon[rediger | rediger kilde]
Av de 592 bestilte flyene ble bare 292 bygget før andre verdenskrig var slutt. Åtte ble solgt til det danske flyvåpenet og åtte til Nederlands Naval Air Arm. Frankrike kjøpte seks til bruk i den franske kolonien Fransk Indokina.
Sivilt bruk[rediger | rediger kilde]
Etter krigen ble Sea Ottere modifisert for sivilt bruk. Kabinen ble støyisolert og utstyrt med oppvarming. Det ble installert seter for fire passasjerer, et kjemisk toalett og plass for bagasje. Siden de var tenkt brukt som bushfly i fjerntliggende områder var fleksibilitet viktig. For å kunne ta med last, ble gulvet i kabinen forsterket og utstyrt med surrekroker, mens passasjersetene enkelt kunne fjernes.[1]
Gjenværende eksemplarer[rediger | rediger kilde]
Ingen muséer har et komplett fly, men Australias Fleet Air Arm Museum har nesepartiet fra JN200, som er en Sea Otter som var i bruk hos Royal Australian Navy.[2]
Spesifikasjoner[rediger | rediger kilde]
| Tekniske data [3] | |
|---|---|
| Mannskap | 4 |
| Lengde | 12,20 m |
| Vingespenn | 14,00 m |
| Høyde | 4,61 m |
| Vingeareal | 56,70 m² |
| Vekt (uten last) | 3 086 kg |
| Vekt (maksimalt) | 4 536 kg |
| Motor | 1 × Bristol Mercury XXX (1 × 709 kW) |
| Ytelser | |
| Maksimal hastighet | 262 km/t |
| Marsjfart | 161 km/t |
| Rekkevidde | 1 524 km |
| Marsjhøyde | 5 180 m |
| Klatrefart | 4,4 m/s |
| Bevæpning | |
| Maskingevær | 2 × Vickers K 7,7 mm 1 × Vickers GO |
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ «Civil Sea Otter». Flight: 383–384. 10. oktober 1946. Besøkt 4. juni 2015.
- ^ Lambert, Roger. «RAN Sea Otter Dataplate» (PDF). www.adf-serials.com. Besøkt 4. juni 2015.
- ^ Němeček, Václav. Supermarine Sea Otter. Letectví a kosmonautika. desember 1982, kull LVIII., tall 25, s. 990.