Slaget ved Ticinus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Slaget ved Ticinus
Konflikt: Den andre punerkrig
Slaget ved Ticinus
Slagsteder under den andre punerkrig
Dato november 218 f.Kr.
Sted Ticinus-elven, Italia
Resultat
Karthagensk seier
Parter
Karthago Romerske republikk
Kommandanter
Hannibal Publius Cornelius Scipio den eldre
Styrker
rundt 6000 kavalerister ukjent
Tap
små tap små tap
Andre punerkrig
TicinusTrebiaTrasimeneCannaeNola 1Nola 2Nola 3Capua 1SilarusHerdonia 1Øvre BaetisCapua 2Herdonia 2NumistroAsculumBaeculaGrumentumMetaurusIlipaCrotonaBagbradesZama

Slaget ved Ticinus var et slag i den andre punerkrigen utkjempet mellom de karthagenske styrkene til Hannibal og romerne under Publius Cornelius Scipio i november 218 f.Kr. Det var det første slaget mellom kombattantene på italiensk jord.

Slaget[rediger | rediger kilde]

Etter at Hannibal forlot Spania, ble en armé under Scipio sendt til Massilia (dagens Marseille) for å stoppe fremrykningen hans. De to styrkene krysset hverandre nær Rhone, men da de var flere dagers marsj fra hverandre, var der ingen kontakt. Scipio lot arméen fortsette sin ferd til Spania og møte de resterende karthagenske styrkene der, mens han returnerte til Italia for å møte Hannibal i Gallia Cisalpina. I tiden etter at Hannibal ankom Italia, var han opptatt med å rekruttere soldater blant de lokale galliske stammene. Han hørte da at Scipio hadde vendt tilbake og bestemte seg for å møte ham for å markere styrke i håp om at dette ville forbedre hans stilling blant de lokale stammene. Han satte umiddelbart ut mot Po-elven. Scipio var like ivrig og marsjerte nordover langs Po for å møte ham. De to styrkene møttes nær elven Ticino, der begge hærene slo leir.

Dagen etter sendte begge styrkene ut rekognoseringstropper. Hannibal tok antagelig med seg mesteparten av de 6 000 kavalerister han hadde igjen etter kryssingen av Alpene, mens Scipio tok hele sitt kavaleri og et mindre antall velites (lett infanteri utstyrt med kastespyd). De to styrkene møttes og snart var det tunge kavaleriet på begge sider innblandet i kamper i sentrum. Hannibal hadde plassert sitt lettere numidiske kavaleri på begge flanker, og snart beordret ham dem å angripe flankene til velites sine linjer. Linjen kollapset og romerne trakk seg ut og flyktet tilbake til leiren.

Etterspill[rediger | rediger kilde]

Det umiddelbare resultatet av slaget var ubetydelig. Begge styrker ble bare påført mindre tap og hovedstyrken i begge arméene var intakte og kampklare. Men et resultat av romernes nederlag ved Ticinus var at gallerne ble oppmuntret til å slutte seg til den karthagenske sak. Snart var hoveddelen av det nordlige Italia uoffisielt allierte. Galliske og ligurianske tropper utfylte arméen slik at den snart var oppe i 40 000 mann igjen. Hannibals armé var nå klar til å invadere Italia. Scipio ble skadet i slaget, trakk seg tilbake over elven Trebia med hæren sin fremdeles intakt og slo leir ved landsbyen Placentia for å vente på forsterkninger fra konsulen Titus Sempronius Longus. Resultatet ble slaget ved Trebia.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]