Selvhemming

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Selvhemming (engelsk: self-handicapping) er en handling eller et valg som blir gjort for å prøve å forhindre seg selv i å være ansvarlig for sitt eget potensielle nederlag.[1] Det engelske begrepet ble først innført av Edward E. Jones og Steven Berglas.[2]

Selvhemming kan bli sett på som en metode for å opprettholde sitt eget selvbilde, men kan også brukes for selvforbedring og for å styre inntrykket av andre.[3] Man forsterker eller bevarer selvbildet ved å tilskrive årsaker til fiasko eller nederlag til det som passer. Man skiller gjerne selvhemming i atferdsselvhemming og påstått selvhemming.

I praksis[rediger | rediger kilde]

Den første metoden for selvhemming er å gjøre en oppgave vanskeligere for seg selv å gjennomføre, i frykt for å ikke klare den. Hvis man klarer en oppgave, var det på tross av den vanskelige situasjonen man selv har skapt, og i motsatt tilfelle var det nettopp den vanskelige situasjonen som var årsaken. Dette er atferdsselvhemming, der man selv skaper hindringer for sin egen innsats.[4] Eksempler på dette er inntak av alkohol,[5] det å sette uoppnåelige mål for seg selv,[6] og det å unngå å øve til en oppgave.

Den andre metoden for selvhemming er å finne unnskyldninger for sine potensielle nederlag, slik at man da kan peke på disse unnskyldningene for årsaker til dette. Dette er kjent som påstått selvhemming, der vedkommende kun uttrykker at det finnes en hindring for egen innsats. Eksempler på dette er at man forklarer at man er veldig engstelig,[7] eller at man opplever diverse fysiske og psykologiske symptomer.[7][8]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Kolditz, T. A., & Arkin, R. M. (1982). An impression management interpretation of the self-handicapping strategy. Journal of Personality and Social Psychology, 43, 492-502.
  2. ^ Jones, E. E., & Berglas, S. (1978). Control of attributions about the self through self-handicapping strategies: The appeal of alcohol and the role of underachievement. Personality and Social Psychology Bulletin, 4, 200-206.
  3. ^ Rhodewalt, F., & Vohs, K. D. (2005). Defensive strategies, motivation, and the self. In A. Elliot & C. Dweck (Eds.). Handbook of competence and motivation(pp. 548-565). New York: Guilford Press.
  4. ^ Leary, M. R., & Shepperd, J. A. (1986). Behavioral self-handicaps versus self-reported handicaps: A conceptual note. Journal of Personality and Social Psychology, 51, 1265–1268.
  5. ^ Bordini, E.J., Tucker, J.A., Vuchinich, R.E., & Rudd, E.J. (1986). Alcohol consumption as a self-handicapping strategy in women. Journal of Abnormal Psychology, 95, 346–349.
  6. ^ Greenberg, J. (1985). Unattainable goal choice as a self-handicapping strategy. Journal of Applied Social Psychology, 15, 140–152.
  7. ^ a b Smith, T.W., Snyder, C.R., & Handelsman, M.M. (1982). On the self-serving function of an academic wooden leg: Test Anxiety as a self-handicapping strategy. Journal of Personality and Social Psychology, 42, 314-321.
  8. ^ Smith, T.W., Snyder, C.R., & Perkins, S.C. (1983). The self-serving function of hypochondriacal complaints: Physical symptoms as self-handicapping strategies. Journal of Personality and Social Psychology, 44, 787-797.