Sataniske vers i islam

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Sataniske vers er et lite antall vers som angivelig ble inkludert i Koranen av den islamske profeten Muhammed, for senere å bli redigert bort. Disse versene kan leses blant annet i biografier om Muhammed hos al-Wāqidī, Ibn Sa'd (som var en skriftlærd av Waqidi), al-Tabari, og Muhammed Ibn Ishaq (den siste som rekonstruerte av Alfred Guillaume).

Versene var trolig uproblematisk innenfor islam inntil læren om Muhammeds ufeilbarlighet fikk fotefeste på 1000-tallet.[trenger referanse]

Den første bruken av uttrykket «Sataniske vers» er knyttet til William Muir (1858).[1]

Saken fikk fornyet aktualitet med Salman Rushdies roman i 1988, Sataniske vers. Romanen provoserte fram både uenighet og sinne. Muslimer over hele verden protesterte mot bokens utgivelse, og Ayatollah Khomeini i Iran dømte (en fatwa) Rushdie til døden, fordi boken spottet Muhammed og hans koner.

Kildegrunnlaget[rediger | rediger kilde]

Det er mange kilder som rapporterer hendelsen, men de skiller seg fra hverandre i oppbygging og detaljer i fortellingen. De kan likevel grovt sies å være sammenstilt fra en kilde.[2] al-Tabari foteller at han hadde opplysningen fra Muhammed Ibn Ishaq,[3] som er den eldste og viktigste kilden til Muhammeds liv. I sin grunnleggende form sier historien at Muhammed lengtet etter å konvertere sine frender og naboer av Mekka til islam. Da han framsa[4] en åpenbaring fra engelen Gabriel, fristet Satan ham til å uttale følgende[5]:

Har dere tenkt på Al-Lat og Al-'Ussa
og Manat, den tredje, den andre?
Dette er den opphøyde gharāniq, hvis forbønn er håpet på.

Al-Lat, al-'Ussa og Manat var tre gudinnene tilbedt av innbyggerne i Mekka. Teksten er i seg selv ikke åpenbar, men det bakenforliggende er at Muhammed gikk tilbake fra hans ellers kompromissløs monoteisme med å si at disse gudinnene var reelle og deres forbønn effektiv. al-Tabari mente at engelen Gabriel refset Muhammed for åpenbaringen, og en åpenbaring ble gitt ham.[6] Muhammed tok tilbake sine ord, og et nytt vers i Koranen[7] ble gitt, der gudinnene er bagatellisert.[8]

Andre tradisjoner[rediger | rediger kilde]

Flere tilknyttede tradisjoner eksisterer, som enkelte mener er knyttet til historien om de sataniske versene, blant annet:

  • bilder av muslimer og hedninger samlet i bønn,[trenger referanse]
  • traktaten mellom Medina og byen Taif som ikke støtte Muhammeds lære, kan ha blitt ødelagt fordi Muhammed der avvek fra sin strenge monoteisme. Muhammed omtales i traktaten som Muhammed ibn Abdulla og ikke Muhammed Allahs budbringer som var det vanlige.[9]

Stridsspørsmål i islam[rediger | rediger kilde]

Hendelsen er rapportert i litteratur fra de 700- 0g 800-tallet, og i nesten alle Koranenkommentarer de første århundrene. Det synes å ha utgjort et standardelement i minnet om livet til Muhammad.[10] Den tidligste biografi om Muhammed, Ibn Ishaq (761-767) er tapt, men hans samling av tradisjoner overlever i hovedsak på to kilder : Ibn Hisham (833) og al-Tabari (915). Historien vises i al-Tabari, som inkluderer Ibn Ishaq i kjeden for overføring, men ikke i Ibn Hisham. Ibn Sa'd og Al-Waqidi, to andre tidlige biografer av Muhammed fortelle historien.[11] Noen som for eksempel Uri Rubin og Shahab Ahmed og Guillaume mente at kilden var i Ibn Ishaq, mens Alford T. Welch mente kilden ikke var Ibn Ishaq.[12]

Innsigelser til hendelsen ble reist så tidlig som på 900-tallet, og fortsatte å bli reist over senere generasjoner av forskere. De mest omfattende argumentene mot sannheten i hendelsen kom i Qadi Iyad sin aske-Shifa '.[13]

  • Den første var at hendelsen motsa læren om ISMA – guddommelig beskyttelse av Muhammed fra feil.
  • Den andre var mangler i beskrivelsene av kjeden for overleveringen.[14]

Uri Rubin hevder at det eksisterer en fullstendig versjon av overleveringskjeden fra ibn Abbas bare er i noen kilder. Han hevder at navnet Ibn 'Abbas var en del av den opprinnelige overleveringskjeden, og ble fjernet, slik at hendelsen kan bli fratatt sin pålitelighet og bli diskreditert.[15]

Versene blir sett på som problematisk av mange muslimer som "dypt kjettersk fordi ved å tillate forbønn av de tre hedenske kvinnelige guddommer, undergraver autoriteten og allmakten til Allah. Men de holder også ... ødeleggende implikasjoner i forhold til åpenbaringen som helhet, for Muhammeds åpenbaring synes å ha vært basert på hans ønske om å myke opp trusselen mot gudene til menneskene".[16]

Andre synspunkter[rediger | rediger kilde]

Ikke-muslimske lærde som William Muir mente at historisiteten av denne fortellingen har i stor grad vært akseptert av Orienten. William Montgomery Watt og Alfred Guillaume mente historien var sann basert på at muslimer ikke ville ha fabrikkert en slik historie så skadelig for sin profet. Muhammed må ha offentlig sagt fram de sataniske vers som en del av Koranen, det er utenkelig at historien kunne ha blitt oppfunnet av muslimer, eller påpresset dem av ikke-muslimer.[17]

Når det gjelder argumentet om at det er usannsylig at det er laget av muslimer, skriver Shahab Ahmed i Encyclopedia of the Qur'an at den utbredte aksept av hendelsen fra tidlige muslimer antyder at de ikke fant hendelsen som uheldig, og at de ville formodentlig på denne bakgrunn i det minste, vært negativ til å finne opp det.[18] Alford T. Welch i Encyclopedia of Islam, hevder at denne grunnen alene vil være tilstrekkelig til å hevde sin autentisitet.[19] Han sier imidlertid at historien i sin nåværende form er en senere fabrikasjon til tross for at det kunne være noe historisk grunnlag for historien.[20]

G. R. Hawting skriver at sataniske vers-hendelsen ikke ville tjene til å rettferdiggjøre eller eksemplifisere en teori om at Gud åpenbarer noe og senere erstatter det seg med en annen sann åpenbaring.[21]

Burton, i hans avvisning av ektheten av historien, tok parti med L. Caetani som skrev at historien skulle bli avvist, ikke bare på grunnlag av overleveringsusikkerheten, men om de hadde hatt et historisk grunnlag, ville Muhammeds opptreden ved denne anledningen ha gitt løgnen til hele hans tidligere profetiske aktivitet.[22]

Maxime Rodinson finner det rimelighet at historien kan aksepteres som sann.[23]

Fred Halliday sier at heller enn å ha skadelige konsekvenser, er historien en advarende fortelling, poenget som er "ikke å sverte Gud, men å peke opp skrøpelighet av mennesker", og at selv en profet kan bli villedet.[24]

G. R. Hawting mente man må forstå hvorfor materialet eksisterer før en kan gjøre en vurdering om sitt grunnlag i virkeligheten.[25]

I Rubin er spørsmålene om historisitet helt unngått, i favør av en undersøkelse av indre tekstlige dynamikk og hva de avslører om tidlig middelalderislam. Rubin hevder å ha funnet sammenstillinger av mange profetiske tradisjoner, og at de viser et tidlig muslim ønske om å bevise for andre at det Muhammed gjorde faktisk tilhører den samme eksklusive forutbestemt kjede av profeter som jødene og kristne trodde på. Han påstår at muslimene måtte etablere historien om Muhammeds liv på de samme litterære mønstre som ble brukt i vitae av de andre profetene.[26] Hendelsen om de sataniske versene samsvarer med felles tema for forfølgelse etterfulgt av isolering av profeter. Selv om det kan være noen historisk basis for historien, i sin nåværende form er det absolutt en senere fabrikasjon.[27]

Moderne muslimske lærde har alle forkastet historien. Historien er uforenlig med Muhammeds personlige liv og er helt imot ånden i det islamske budskapet.[28]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ John L. Esposito (2003). The Oxford dictionary of Islam. Oxford University Press. p. 563. ISBN 978-0-19-512558-0. http://books.google.com/books?id=Bcis07kDq30C&pg=PT563.
  2. ^ Ahmed, Shahab (2008), "Satanic Verses", in Dammen McAuliffe, Jane, Encyclopaedia of the Qurʾān, Georgetown University, Washington DC: Brill, 14 August 2008, http://www.brillonline.nl/subscriber/entry?entry=q3_SIM-00372
  3. ^ Tjønn, Halvor. 2011. "Muhammed slik samtiden så ham", side 61.
  4. ^ Koranen 53 surah An-Najm
  5. ^ Koranen - etter vers 19 og 20
  6. ^ Koranen 22:52
  7. ^ Koranen 22:52
  8. ^ Koranen 53:19
  9. ^ Tjønn, Halvor. 2011. "Muhammed slik samtiden så ham", side 558.
  10. ^ Ahmed, Shahab (2008), "Satanic Verses", in Dammen McAuliffe, Jane, Encyclopaedia of the Qurʾān, Georgetown University, Washington DC: Brill, 14 August 2008, http://www.brillonline.nl/subscriber/entry?entry=q3_SIM-00372
  11. ^ Rubin, Uri, "Muḥammad", in Dammen McAuliffe, Jane, Encyclopaedia of the Qurʾān, Georgetown University, Washington DC: Brill, 14 August 2008, http://www.brillonline.nl/subscriber/entry?entry=q3_COM-00126
  12. ^ Rubin, Uri (1997), The eye of the beholder : the life of Muḥammad as viewed by the early Muslims : a textual analysis, Princeton, NJ: Darwin Press (published 1995), p. 161, ISBN 087850110X
  13. ^ Ahmed, Shahab (2008), "Satanic Verses", in Dammen McAuliffe, Jane, Encyclopaedia of the Qurʾān, Georgetown University, Washington DC: Brill, 14 August 2008, http://www.brillonline.nl/subscriber/entry?entry=q3_SIM-00372
  14. ^ Ahmed, Shahab (2008), "Satanic Verses", in Dammen McAuliffe, Jane, Encyclopaedia of the Qurʾān, Georgetown University, Washington DC: Brill, 14 August 2008, http://www.brillonline.nl/subscriber/entry?entry=q3_SIM-00372
  15. ^ Rubin, Uri (1997), The eye of the beholder : the life of Muḥammad as viewed by the early Muslims : a textual analysis, Princeton, NJ: Darwin Press (published 1995), p. 256, ISBN 087850110X
  16. ^ John D. Erickson (1998), Islam and Postcolonial Narrative, Cambridge, UK: Cambridge University Press
  17. ^ Watt, Muhammad at Mecca
  18. ^ Ahmed, Shahab (2008), "Satanic Verses", in Dammen McAuliffe, Jane, Encyclopaedia of the Qurʾān, Georgetown University, Washington DC: Brill, 14 August 2008
  19. ^ Muhammad", Encyclopedia of Islam Online.
  20. ^ Muhammad", Encyclopedia of Islam Online.
  21. ^ G.R. Hawting, The Idea of Idolatry and the Emergence of Islam. Cambridge University Press, 1999, side 135.
  22. ^ I.R Netton i "Text and Trauma: An East-West Primer" (1996) side 86, Routledge
  23. ^ Maxime Rodinson, Mohammed. Allen Lane the Penguin Press, 1961, page 106.
  24. ^ Halliday, Fred, 100 Myths about the Middle East.
  25. ^ G. R. Hawting, The Idea of Idolatry and the Emergence of Islam: From Polemic to History, side 134-135.
  26. ^ Eye of the Beholder, side 21.
  27. ^ Eye of the Beholder, side 21.
  28. ^ Muhammad Husayn Haykal, Hayat Muhammad, 9th edition (Cairo, Maktaba an-Nahda al-Misriya, 1964, side 164-7.