Projektiv identifikasjon
Projektiv identifikasjon er en av flere psykologiske forsvarsmekanismer. Den er for psyken som immunforsvaret er for kroppen. Den er typisk i personer med narsissistisk personlighetsforstyrrelse.
I 1946 snakket Melanie Klein om «identifikasjon gjennom projeksjon». Fra 1952 benyttet hun begrepet «projektiv identifikasjon». I hennes formulering var dette en intrapsykisk prosess, en indre prosess i motsetning til en interpsykisk prosess, mellom personer. Det er en forsvarsmekanisme: Uakseptable deler av subjektets selv blir avspaltet og projisert over på objektet i et forsøk på å vinne kontroll over og dominere dette (Klein, 1946). Sagt på en annen måte dreier det seg om en form for narsissistisk sammensmeltning mellom «selvet» og «objektet». «Selvet» kan vi enkelt beskrive som vår egen bevisste og ubevisste opplevelse av hvem vi er, vår identitet og personlighet. Aspektet med å kontrollere objektet med deler av det projiserte selvet er tydelig i barnets fantasi om å ha almektige hjelpere som det styrer med magiske evner. (Olsen, 2002:620)
Ved projeksjon pålegges den andre den projiserendes adferd: "min aggresjon" blir "din aggresjon", "mine avtalebrudd" blir "dine avtalebrudd", "min manglende omsorgsevne" blir din "manglende omsorgsevne", "min manglende samarbeidsevne" blir "din manglende samarbeidsevne", "min skremmende adferd" blir "din skremmende adferd", og så videre.
Eksempel: "Du er aggressiv", "Du bryter avtaler", "Du er sjalu".
Ved projektiv identifikasjon blirt også objektet pålagt subjektets adferd gjennom projeksjon: "subjektets aggresjon" blir "objektets aggresjon". Men fordi subjektet i tillegg oppfatter objektet som "aggressivt" gjennom projeksjon av egen adferd, vil subjektet identifisere seg med sin egen "aggresjon" som dermed rettferdiggjøres. Subjektet identifiserer seg med det projiserte materiale i objektet. I noen tilfeller manipuleres objektet til å fremvise en adferd lik det projiserte.
Eksempel: "Det er ikke rart at jeg er så sint, så aggressiv som du er"!