Plasma

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Lyn er et eksempel på plasma i jordens atmosfære

Artikkelen gjelder det fysiske begrepet – ikke det biologiske knyttet til ord som blodplasma og cytoplasma.

Plasma er regnet som den fjerde aggregattilstand og er oftest en gassaktig substans. Kraftig opphetelse av gass vil føre til at atomene i gassen blir ioinisert (antall elektroner øker eller blir redusert). Dette fører til at gassen vil bestå av frie ladede partikler slik som elektroner, protoner samt ladede atomer (ioner) av ulike slag. Plasma påvirkes kraftig av elektromagnetiske felt.

De frie ladningene gjør at plasma leder elektrisitet svært godt og kan overføre elektrisk strøm (ladninger) over store avstander. Strømføring i plasma vil også indusere magnetiske felt, og magnetfeltene virker tilbake på plasmaet og presser plasmaet sammen til filamenter.

Slike filamenter av elektrisk ledende plasma kalles birkelandstrømmer etter den norske vitenskapsmannen Kristian Birkeland.

Plasmaets elektriske og magnetiske egenskaper kan foruten filamenter også generere partikkelstråler og elektromagnetisk stråling (radiobølger, lys, mikrobølger, røntgenstråler, gammastråler samt synkrotronstråling). Plasma separerer seg fra andre plasma med ulike karakteristika og grenseflaten mellom de to plasma kalles et dobbeltlag. Over dobbeltlaget er det gjerne et sterkt elektrisk felt og tilsvarende stort endring i elektrisk potensial.

Plasma ble først identifisert i utladningsrør og beskrevet av Sir William Crookes i 1879. Plasmaets identitet ble fastslått av den britiske fysikeren Sir J.J. Thomson i 1897 og fikk navnet «plasma» av Irving Langmuir i 1928.

Vanlige plasma[rediger | rediger kilde]

Plasma er den mest vanlige aggregatformen for materie i universet. Enkelte anslår om lag 99% av hele det synlige universet til å være plasma.

Solen og andre stjerner består hovedsakelig av plasma, og siden solen inneholder både kjerner og elektroner, danner de elektrisk polariserte (ioniserte) lag. Det er også påvist at rommet mellom stjernene også er fylt av plasma, riktignok et svært fortynnet plasma.[1]

Kunstig produserte plasma Jordplasma Astrofysiske plasma
Plasma i plasmaskjermer
Fluoriserende lamper
Lysstoffrør
Buelamper
Plasmaballer
Lyn
Kulelyn
Sankt Elms ild
Ionosfæren
Nordlys
Solen og stjerner
Solvinden
Interplanetarisk materie
Interstellar materie
Intergalaktisk materie

Plasmaegenskaper og parametre[rediger | rediger kilde]

Plasmaegenskaper avhenger sterkt av summen av en del viktige parametre slik som ioniseringsgrad, plasmatemperaturen, tettheten og magnetfeltene i området der plasmaet er.

Definisjon av plasma[rediger | rediger kilde]

Plasma beskrives ofte som et elektrisk nøytralt medium av positive og negative partikler. Imidlertid må også de ladede partikler være nære nok hverandre, slik at hver ladet partikkel påvirker mange andre ladede partikler, heller enn bare å interagere med de nærestliggende partikler.

Dette gir plasmaet kollektive egenskaper: Et plasma fungerer som en helhet, med unntak av yttergrensene av plasmaet, der grenseeffekter kan forekomme.

Videre må frekvensen av de elektriske svingningene av elektroner være stor i forhold til frekvensen av kollisjoner mellom elektroner og nøytrale partikler. Når dette inntreffer, vil plasmaet ha god evne til å skjerme ladninger raskt.

Ioniseringsgrad[rediger | rediger kilde]

For at plasma skal kunne eksistere, er ionisering nødvendig. Graden av ionisering av et plasma er bestemt av hvor stor andel av atomene som har mistet eller tatt opp elektroner. Dette styres i hovedsak av temperaturen. Selv en delvis ionisert gass hvor så lite som 1 % av partiklene er ionisert, kan ha plasmaegenskaper, altså reagere på magnetfelter og være elektrisk ledende.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ D. A. Gurnett, A. Bhattacharjee (2005). Introduction to Plasma Physics: With Space and Laboratory Applications (engelsk). Cambridge, UK: Cambridge University Press. s. 2. ISBN 0-521-36483-3. 


Fusjonsenergi
Atomkjerne | Kjernefysisk fusjon | Fusjonsreaktor | Plasmafysikk | Magnetohydrodynamikk | Nøytronfluks