Patentfører
En patentfører var en godkjent brefører eller fjellfører, sertifisert av Den Norske Turistforening (DNT).
Det norske patentførervesenet i fjellet ble innført av DNT i 1890, etter modell fra hvordan det ble gjort i Alpene. Patentføreren var typisk en lokal fjellmann med erfaring fra breer og med klatring, og ledet turister i vanskelig terreng mot betaling.[1] Turistforeningen satte prisene og bestemte reglene for tildeling av patenter. I 1890 ble det utnevnt 18 slike patentførere i Norge, og hver av dem hadde en patentførerbok der turistene de ledet skulle skrive noen ord om hver tur slik at de ble dokumentert for andre interessenter.[2][3] Patenter gjaldt bare for ett år om gangen og hadde gjerne veldig spesifikke gyldighetsområder, og spesifiserte gjerne enkeltruter på isbreer.[4]
Patentene var personlige og kunne ikke overføres, men i praksis fikk ofte eldstesønnen det nye patentet når en patentfører sluttet. Det utviklet seg derfor flere patentførerfamilier i breområdene i Norge.[4]
Eksempeler på priser for en patentførers tjenester samt patentførerens plikter finnes i førerpatentet til Knud Olsen Vole. I 1890-årene var dette spesiefisert til 6 kroner for å ta én person fra Juvasshytta til Spiterstulen, 8 kroner for to personer, og 10 kroner for tre personer. Vole hadde da plikt til å bære inntil 12 kilo tøy for hver av turistene, og var derfor ikke forpliktet å føre flere enn tre personer om gangen.[5]
Flere patentførere ble ansatt etterhvert som flere turisthytter ble bygget ut i Norge, men tallet gikk noe tilbake etterhvert som hyttene ble såpass tette at det ble enklere å gå turer på egenhånd. I 1943 var antallet nede i 30, der de fleste var ved Jostedalsbreen eller i Jotunheimen.[6]
Patentførerordningen ble aldri formelt avviklet, men den siste tildelingen skjedde i 1976.[4]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Solem, Rigmor (2010). «Turleder som veileder», i Håndbok for kursledere og kursarrangør. Den Norske Turistforening.
- ^ «Patentføreren – en mann med utveier». kraftlandet.no. 16. februar 2021. Besøkt 20. desember 2023.
- ^ Møller, Arvid (1994). Galdhøpiggen. no#: Cappelen. s. 74-75. ISBN 8202141338.
- ^ a b c Bruaset, Oddgeir (1996). Jostedalsbreen. Samlaget. s. 182-183. ISBN 8252146279.
- ^ Jotunheimen. xx#: DNT. 1986. s. 188-190. ISBN 8290339186.
- ^ Norske turistforenings årbok. xx#. 1943. s. 40.