Ola Brenn

«Ola Brenn» er et skillingstrykk som har vandret i mange varianter på folkemunne i Østerdalen. Ola Brenn var fra Stor-Elvdal. Han var med i krigen mot Sverige 1807-1814, og han var den som tente på krigsvarden på Tronkberget siste gang i 1812.

Teksten

1.Det rei in gud som han var galen
fra Åmot og nordover Storædalen,
småstein sprute og skomtappa valt
hesten vart båte brøten og halt.

2.Det var såmmå kvellen på Evenstad
det banke på glasa i kammersa,
det banke båte lenge og vel
da spør inn gubbe: Hør er det på jæl.

3.Det er brev og bø i fra Hegermann
svensken nærmer seg Nørjes land.
Det er grett å væta hør han tenkjer på,
stå opp herr lensmann læt bøstikka gå.

4.Gubben sto opp det var lensmann sjøl,
in kjempe in rusk tå in østerdøl,
med større forstand enn kjemper pla ha
slik var det han presten Wergeland sa.

5.Han vekte drengom han sendte døm ut
med bø åt hør eneste storælsgut.
Ma siste drengen rei sørover jola
sette gubben seg stillt ved bola.

6.Reist er Norges gamle kongestol
nå rann døm før'n at disse sterke ord
enige og tro til Dovre fell
å ja ma'n såg på Rognvola ikveld,
der låg ho så brei og så trygg og blå
tykte han det rope hundre ovanfrå.

7.Gud signe døm som får bø i natt
mange kjem ailler åt Storældaln att,
min det vart skreve på Eidsvoll lyt stå
og kara frå Ældaln stoler je på.

8.Og Evenstadguta døm rei og rei
utøver bygda på hør sin vei,
det dundre på dørom det banke på glasa
gampa skalv og guta dom pasa.

9.Og følke vakne i grend etter grend
ved midnattsleite var guta på Brenn,
der var det han Ola som skulle i vei
han spratt tur senga og kledde på seg.

10.Den fyrste tanken som gjennom han fór,
var ne: Hør skær det nå bi me'a mor.
der kom a alt inn gjønnom kåvådøra
i rene væla hør er om å gjøra.

11.Der kommer beskjed mor skær møte på linna
skær hefte bort følk au midt i vinna,
du skjønner det er nødd om å bi råd
han Nils bort i Rosven får stå føre nå.

12.Se militæra har støtt slik hast
får sjå tel je kjem meg i veien trast,
du mor du får sta legge smør i ørsja
og je får finne fram sekken og børsa.

13.Du Ola det er nå full aller kri
nei da mor min du vet det kan bi,
min kom hau mor ma du går på bua
å ta med deg innatt na uniformslua.

14.Klokka fire sto han Ola med sekken på
så var det å seie farvel å gå,
ja nå får du læva så vel da mor
kom hau å senn et bar bekksømskor.

15.Å Ola, Ola, hør ska je nå tenkje
her bir je åleine i stakkars enkje.
Med in tongbrukt gard og farlause bon
og nå ska je miste min eldste son.

16.Du veit det Ola du e tong å miste
ho begynt å gråte ho gret så a riste,
skulle du døy i krigen nå Ola
så kjøm døm til å kjøre meg at åt jola.

17.Gråt itte mor det lyt vara som det er,
hadde je døm ute på garden her
alle de svenskom som fell på meg
skulle jeg trast var innat åt deg.

18.Så vart det kri ja, å han Ola var me
han tok nok sine, og vel så det,
børsa si eia den fekk han nå ha
før den tykte han Ola gikk så bra.

19.Small det så flaut det som oftest blod
ja engong fortæl dom det stufte to,
obersten sa: Med hundre som han
gikk jeg midt gjennom Sveriges land.

20.Han Ola fekk to til å la åt seg
så gikk han i spissen og gjorde veg,
og speltes sommertie retrettmarsj
var han Ola sist ma døm gikk tilbars.

21.Hain Ola Brenn i fra Storældaln
bar Storædalsnavnet ut i væln.
Med større ære hel nån har gjort
og deffør skar'n itte glømmes bort.

22.Ola Evenstad, Ola Brenn
Olekarer frå hør si grend.
Frå Setre og Sollin til Negard og Stai
it hurra for døm og for syttande mai.

Kilder

• De gamle visene 5 med Alf Prøysen, Forlaget For Alle, Oslo 1983