Mississippi John Hurt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Mississippi John Hurt

«Mississippi» John Smith Hurt (født 8. mars 1892, død 2. november 1966) var en amerikansk bluesgitarist og -sanger og en av pionerene innenfor bluesen. Han spilte inn noen av bluesens tidløse slagere, eksempelvis «Frankie & Johnny», «Stagger Lee» og «Avalon Blues» så tidlig som i 1928. I 1988 ble Hurt posthumt valgt inn i Blues Hall of Fame.[1]

Oppvekst og tidlig karriere[rediger | rediger kilde]

John Hurt vokste opp i den vesle landsbyen Avalon nær Grenada, Mississippi. Han begynte å spille gitar i 1903, og oppnådde snart en ferdighet som tillot han å opptre på lokale fester. Repertoaret den første tida var ragtimemelodier snarere enn blues. Som gardsarbeider i et typisk ruralt utkantstrøk hadde han lite kontakt med et større musikalsk miljø, og det var først da han tok seg jobb ved jernbanen i 1916 at han kom i kontakt med andre musikalske impulser. Tidlig på 1920-tallet slo han seg sammen med felespilleren Willie Narmour, og de spilte sammen på tilstelninger der det ble dansa square dance.

Hurt ble oppdaga av en talentspeider for Okeh Records på gjennomreise i Avalon i 1927, og fikk straks platekontrakt. Av de åtte sangene han spilte inn i Memphis i februar 1928, ble bare to utgitt. Han ble likevel tilbudt nye innspillinger i New York seinere på året. Her spilte han inn 4 nye sanger fredag 21. desember, og deretter ytterligere 8 sanger den påfølgende fredagen. Av disse var det bare 2 som ikke ble utgitt.

Jordnær musiker[rediger | rediger kilde]

Til forskjell fra andre tidlige bluesmenn som Blind Blake – som var typiske opptredende artister – var John Hurts spillestil for artikulert og stemmen for naturlig og liketil for store sceneopptredender. Motsatt av andre bluessangere kom han best til sin rett på plate. Han så heller aldri på seg sjøl som bluessanger, han lot stemmen tale for seg og avsto fra enhver form for gimmicks eller glansnummer som han kunne gjenkjennes av publikum ved. Like fullt står han ansvarlig for en rekke sanger som er gått inn i blueshistoria som klassikere: "Frankie," "Louis Collins," "Avalon Blues," "Candy Man Blues," "Big Leg Blues," og ikke minst "Stack O' Lee Blues".

Omstendigheten gjorde aldri John Hurt til noen holden mann takket være musikken; han var også fornøyd med livet som jordbruksarbeider i Avalon med musikken som hobby. Han kunne godt ha levd og dødd uten å bli lagt merke til av et større publikum – hadde det ikke vært for bluesrenessansen på slutten av 1950-tallet og begynnelsen av 60-tallet. En ny generasjon lyttere og forskere fikk brått en sterk interesse for amerikas musikalske røtter, og ikke bare for å lytte til musikken, men også å finne mennene bak musikken. Bluesforskeren Tom Hoskins fant ut at Mississippi John Hurt – som ikke hadde vært hørt på 35 år – stadig var i live. Han oppsøkte Hurt i Avalon, og fant en mann i 70-åra, sliten av et langt liv i hardt arbeid for småpenger, men med sine musikalske evner intakt. Han stilte villig opp for alle som ville høre han spille.

Konserter og plateinnspillinger[rediger | rediger kilde]

En serie med konserter ble arrangert, inkludert opptreden på Newport Folk Festival, der han ble hilst av et ungdommelig publikum som en levende legende. En ny verden åpna seg for Hurt, takknemlig og frydefull over de tusenvis av unge som ikke engang var født da han gjorde sine siste innspillinger. Deretter fulgte en turne til flere amerikanske universiteter og en rekke innspillinger. Det ble gjort nyinnspillinger av klassikerne fra 1920-tallet, såvel som av materiale som han aldri før hadde offentliggjort – alt i en stil som neppe hadde endra seg på 50 år.

Plateselskapet Vanguard sikra seg kontrakten med den aldrende bluesmannen, og rakk å gi ut fire store album – de to siste posthumt. Først kom Today! i 1966, deretter opptak som ble gjort under en konsert ved Oberlin College i april 1965 – The Best of Mississippi John Hurt. Seinere kom The Immortal Mississippi John Hurt og Last Sessions. Disse siste opptakene, som ble gjort bare måneder før han døde, viser at Hurts stemme og gitarspill var fullt på høyden like til det siste.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Innvalgte i Blues Hall of Fame 1988 (besøkt 27. august 2012)